Døde menn på perm

Aftenposten 30. august 2016

" For omtrent ett hundre år siden omtalte den unge revolusjonære Eugen Leviné i sin siste tale i retten, like før han ble skutt, seg selv og sine kommunistiske kamerater som døde menn på perm.  Det er bare tilfeldigheter som skiller mellom flyktningene som i dag drukner i havet mellom Afrika og Europa, og de som ikke drukner. Sånn sett, tenker Richard, er også hver eneste av de afrikanske flyktningene levende og død samtidig." (side 193)

Richard, nøkkelpersonen i Jenny Erpenbecks roman Går, gikk, har gått (2017), er enkemann og pensjonert professor i klassisk filologi ved Humbolt-unversitetet. På en av sine daglige spaserturer i hjembyen Berlin blir han tilfeldig vitne til demonstrasjonen utenfor rådhuset. Mennene på plassen har kommet over havet fra Afrika. De har flyktet fra krig og konflikt, det vet han. Men hva mer vet han egentlig om dette veldige kontinentet og landene som mennene kaller hjemme? Han oppsøker flyktningene, og flyktningene forteller ham om livet de har levd, menneskene de har forlatt og flukten over havet. Og om drømmer og håp for fremtiden. Richard utvikler etter hvert et sterkt engasjement for disse menneskene.

Fordi han er barnløs og enkemann, fører pensjonisttilværelsen til at han ser med kritiske øyne på sitt eget liv. Han lever i høyeste grad et behagelig liv: Økonomisk er han sikret, han eier et stort hus som ligger idyllisk til ved en innsjø utenfor Berlin. Men denne sommeren har en badegjest druknet der, og den døde er ikke blitt funnet. Liket i sjøen uroer nærmiljøet, og dette ubehaget får sitt motsvar i de afrikanske flyktningene som okkuperer Oranienplatz i Berlin under mottoet We become visible. 

Tapt fortid, meningsløs nåtid

Romanen skildrer hvordan Richards deltakelse fører til at flyktningene som individer trer frem med sine egne lidelseshistorier og blir synlige. Noe av motivasjonen for Richards interesse ligger i hans egen biografi. Hans foreldre måtte flykte mot slutten av andre verdenskrig, og de bar på disse traumatiske erfaringene gjennom hele livet. Et annet tilknytningspunkt danner Die Wende fra 1989, et vendepunkt som førte til at mange millioner DDR-statsborgere mistet sine samfunnsmessige referansepunkter.  Richard forstår raskt at flyktningenes desorientering går mye dypere. Romanens tittel

Oranienplatz, Berlin

Går, gikk, har gått er hentet direkte fra flyktningenes språkopplæringssituasjon. Flyktningene er ikke synlige for de har mistet sitt morsmål og behersker bare gebrokkent engelsk. Samtidig henviser formene til verbet ‘gå’ til flyktningenes tidshorisont. Nåtiden er tømt for mening fordi lovgivningen i EU forbyr asylsøkende å jobbe, fortiden er tapt på grunn av traumatiserende hendelser. Flyktningene blir til skyggevesener i et metaforisk dødsrike. De males i stykker av den meningsløse hverdagen og den overhengende trusselen om å bli tvangsreturnert.

Dublin II-forordningen

Kafka-lignende hverdag

Richards våknende medmenneskelighet får ham til å ta del i  flyktningenes Kafka-lignende hverdag. Han følger dem til offentlige kontorer, lege, tannlege og andre instanser der de trenger språklig bistand, og han må derfor sette seg inn i  lovverket som omgir asylsøkerne. "Han  tilbringer dagen med å studere konvensjonen som kalles Dublin II-forordningen, og først da han er nødt til å skru på skrivebordslampen, forstår han at loven bare regulerer ansvarsfordelingen. / Hensikten med forordningen er ikke å avklare hvorvidt disse menneskene er krigsofre. / Det er utelukkende det landet der de setter sine bein på europeisk jord for første gang, som er ansvarlig for innholdet i historiene deres. Det er bare der de får lov til å be om asyl, ingen andre steder." (side 79)

"Richard forstår: Med Dublin II har alle alle europeiske land som ikke har middelhavskyst, kjøpt seg retten til å slippe å høre på flyktningene som kommer over Middelhavet." (side 80)

Denne felles-europeiske ansvarsfraskrivelsen opprører Richard, og han ser klart at de tyske myndighetenes plan er å møte asylsøkernes protester med utstrakt byråkrati.  Geometrisk byråkrati, kaller han fenomenet, som er en arv fra kolonialismens dager." De kolonialiserte ble kvalt med byråkrati." (side 60) 

Lynslyngeren, Zevs

Felles fortid

 

For Richard er flyktingene i utgangspunktet fremmede. Han kjenner verken deres hjemland eller deres kultur, og kommunikasjonen mellom dem hindres av mangel på et felles språk. Samtalene foregår på et haltende engelsk, men Richard gir ikke opp. Han tar sin egen bakgrunn til hjelp for å forstå disse strandede menneskene, og da viser den klassiske dannelsen seg å være til god hjelp. Han vet at noen av de greske gudene hadde base i Nord-Afrika, og forstår at det nok alltid har vært en kulturell forbindelse mellom Europa og Afrika. "Han (Richard) har naturligvis alltid visst at for eksempel Odysseen og Iliaden ble overlevert muntlig før Homer − eller hvem det nå var − skrev dem ned for første gang. Men aldri har sammenhengenmellom rom, tid og diktning stått så klart for som i dette tilfellet."

Kharon frakter de døde over Styx

De klassiske mytene blir Richards port inn til asylantenes verden, og referansene til litterære verk som Odysseen, Iliaden, Ovids Metamorfoser og Dantes Den guddommelige komedien er tydelige. Her føler Richard seg trygg, og han går ikke av veien for å gi noen av asylsøkerne navn etter de gamle guder. Apollon er en av dem, Hermes en annen. Rashid, som fremstår som noe av en leder for gruppen, får tilnavnet Lynslyngeren, som i Iliaden er en metafor for Zevs − den øverste av gudene. Navnet Karon henspiller på fergemannen som i gresk gudetro fraktet døde over grenseelven Styx til dødsriket Hades, og Tristan er en mytisk kongesønn (irsk) som ofrer alt for kjærligheten. Det er flyktningenes historier som gir dem navn, og dermed oppretter Richard en forbindelse mellom dem og seg, i tid og rom. Gjennom hans handlinger kommer de etter hvert til å dele nåtiden, og på denne måten bygges det bro mellom de to verdenene.

 Overganger

Tilbake til liket i innsjøen som skaper uro og uhyggestemning. Det er navnløst, og har i likhet med mange flyktninger, druknet. Men det er også usynlig, slik som de flyktningene som faktisk klarte overfarten over Middelhavet. De som beholdt livet, men som mistet alt annet, inkludert seg selv. Richard oppfatter mangelen på identitet som "død i de levende", men reflekter også over motsatsen − "livet i de døde". I en chat med Karon reflekter han over skillet mellom liv og død:

"Richard skriver: Har du noen som kan følge deg? Karon skriver tilbake: I have no body. Han skriver faktisk no body: Jeg har ingen kropp, i stedet for nobody: ingen, og Richard kommer uvilkårlig til å tenke på dette med døde menn på perm igjen. Han har mange ganger tenkt at alle disse mennene som han har blitt kjent med, like godt kunne ligget på Middelhavets bunn. Og omvendt, at alle tyskerne som ble drept under det såkalte Tredje rike, fremdeles befolker Tyskland i form av gjenferd; alle de som mangler, pluss deres ufødte barn og barnebarn, går sammen med ham i gatene, tenker Richard iblant, på vei til arbeid eller til venner, usynlige sitter de på kafé, går tur, handler, besøker parker og teatre. Dra, dro, har dratt. Skillelinjen mellom ånder og mennesker har alltid stått for ham som svært tynn, han vet ikke hva det skyldes, kanskje fordi han selv , den gangen han var spebarn, så lett kunne ha gått tapt i krigskaoset og sklidd ned i dødsriket." (side 254)

Limbo, Odd Nerdrum 2016

Døden er gjennomgående knyttet drukning i denne romanen, men verken Richard eller flyktningene synes å frykte døden i seg selv. "Det jeg holder ut, er er bare overflaten av det jeg ikke holder ut", sier Rashid (tror jeg), og da refererer han til havet. Skillet mellom liv og død oppfattes som uklar og flytende, og det er overgangen Richard vil utforske. Han er særlig opptatt av Tid: "For å kunne utforske overgangen fra en innholdsrik og overskuelig hverdag til en flyktningtilværelse der hverdagen er åpen på alle kanter, trekkfull, på et vis, trenger han (Richard) å vite hva som var i begynnelsen, hva som var i midten ‒ og hva som er nå. Der det ene livet grenser til det andre for ett og samme menneske, må vel overgangen bli synlig, en overgang som i grunnen, når man ser nøyere etter, ikke er noe som helst." (side 48) Tittelen på romanen henspiller altså på noe langt mer enn grammatikk. Når Richard avdekker både sin egen og flyktningenes historier, er det historisk tid som opptar ham.

Flyktningen Awad forklarer Richard at krigen i hjemlandet og flukten over havet har gjort ham til en fremmed for seg selv. Han har ikke lenger noe bilde av seg selv, og han vet ikke lenger hvem han er. Han spør Richard hva som er meningen med alt dette, men Richard blir svar skyldig. "Er det ikke slik, sier Awad, at alle voksne mennesker – enten de er mann eller kvinne, rik eller fattig, enten de har arbeid eller ikke, bor i hus eller er hjemløse – at alle mennesker har sine få år å leve, uansett, og så dør de?" Til dette svarer Richard: "Jo, slik er det".

We become visible 

I samtalen med Jenny Erpenbeck (Harvard University, 2018) spør Claire Messud om Går, gikk, har gått er en pessimistisk roman. Awads refleksjoner (se over) vil nok få mange til å trekke den konklusjonen. Erpenbeck er imidlertid ikke enig. Ikke jeg heller. Romanen gir et riktignok et gripende bilde av den flyktningkrisen som i dag preger Europa, og flyktningenes historier gir et mørkt bilde av situasjonen. Men det finnes, slik jeg ser det, lys i tunnelen, og lyspunktet er nettopp Richard. Han rives ut av en søvndyssende hverdag, og gjennom sin interesse for de fremmede og sitt engasjement for flyktningene, er han med på å synliggjøre dem. Han ser dem som de enkeltmennesker de er, og for meg er Richards våknende empati et viktig tema i romanen. Richards omgangskrets støtter i det store og det hele hans prosjekt, og det gir håp for fremtiden. 

Går, gikk, har gått er et viktig bidrag i den politiske flyktningdebatten. Ikke alle er imidlertid like opptatt av den, noen, kanskje mange, er til og med fiendtlige innstilt overfor de fremmede. Richards utvikling fra uvitende og likegyldig til vitende og medfølende, viser en veg ut av marerittet, og refleksjonene om hvor lite som skiller liv og død, hever romanen til et universelt nivå. Den handler om noe som er viktig for menneskene – vel å merke for alle mennesker. God skjønnlitteratur, med andre ord.

Jenny Erpenbeck

Jenny Erpenbeck, født 12. mars 1967 i Berlin, er en tysk forfatter og regissør. Hun vokste opp i DDR og tematiserer i flere av sine tekster erfaringer med diktaturer i det 20. århundre. Disse opplevelsene er en del av hennes families historie. Besteforeldrene var kjente kulturpersonligheter i DDR og tilbrakte tiden mellom 1935 og 1945 i sovjettisk eksil.

Hun er utdannet både som bokbinder og innen teaterfaget, og har siden midten av 1990-tallet regissert flere teaterstykker og operaer. Mest kjent er hun allikevel som prosaforfatter. Hun debuterte med fortellingen Die Geschichte vom alten Kind (1999) og har siden publisert noveller og romaner. Tre verk er oversatt til norsk av Ute Neumann og utgitt på Forlaget Oktober:

Går, gikk, har gått, roman (2015, norsk oversettelse 2017)
Alle dagers ende, roman (2012, norsk oversettelse 2018))
Hjemsøkelse, roman (2008, norsk oversettelse 2019) 

 

Møt forfatteren

 Harvard Univesity, 4. juni 2018: "A rare American appearance by the highly acclaimed German novelist whose novels include Visitation (2010), The End of Days (2014), and Go, Went, Gone (2017). Winner of numerous prizes, including the Independent Foreign Fiction Prize (UK), the Hans Fallada Prize, the Thomas Mann Prize, and the Strega European Prize, Jenny Erpenbeck is also an opera director, and lives in Berlin, Germany." 

 

DW Books, 11. mai 2020: "The rampant Covid 19 pandemic and the worldwide lockdown have plunged millions of people into economic hardship. For the Berlin writer Jenny Erpenbeck, now would therefore be the right time to discuss an unconditional basic income. In an interview with DW Books, however, she also says that the forced staying at home and the lack of opportunity to indulge in the consumption frenzy reminds her of her life in East Germany. And that these memories are not all bad."

 

  

Priser

Jenny Erpenbeck har fått mange utmerkelser for sitt arbeid, blant andre:

Solothurns litteraturpris (2008)
Heimito von Doderer-prisen (2008)
Hertha Koenig-prisen (2008)
Prisen til LiteraTour Nord (2009)
Schubart-litteraturprisen stiftet av byen Aalen (2013)
Den evangeliske bokprisen (2013)
Joseph Breitbach-prisen (2013)
Hans Fallada-prisen (2014)
Independent Foreign Fiction Prize (2015)
Thomas Mann-prisen (2016)
Hasenclever litteraturpris (2016)
Premio Strega Europeo (2017)

Kilder

Battersby, Eileen: "Go, Went, Gone by Jenny Erpenbeck review – humanising migration". The Gaurdian, 23. september 2017

DW Books (11.juni 2020): German writer Jenny Erpenbeck on the pandemic in Berlin | Covid-19 andits consequences (YouTube) 

Douglas, Robert A.: "The Grammar of Refuge: Jenny Erpenbeck’s Go, Went, Gone", The Spirit of the Gothic, publisert 26. november 2017

Erpenbeck, Jenny: Går, gikk, har gått (2018) Oslo: Forlaget Oktober

Forlaget Oktober: Går, gikk, har gått. Bok- og forfatteromtale (2017) 

Harvard University (4. juni 2018): Writers Speak | Jenny Erpenbech in cenversation with Claire Messud (YouTube)

Mullenneaux, Lisa: "Becoming Visible: On Jenny Erpenbecks Go, Went, Gone", The critical Flame, September–October 2018

 Jager, Benedikt: "Jenny Erpenbeck". Store Norske leksikon (SNL), sist oppdatert 8. januar 2020

"Jenny Erpenbeck" Wikipedia, sist oppdatert 19. oktober 2020

Sandve, Gerd Elin Stava: «En hverdagsrasist krysser sitt spor», Dagsavisen. Publisert 11. januar 2017

Torset, Nina Selbo & Hofoss, Espen: En dag i Middelhavet − fortalt gjennom 14bilder, Aftenposten 30. august 2016.

Staiger, Marcus: "Berlin's Refugees Kicked Themselves Out of Their Own Protest Camp". Vice 10. april 2014