Bokstafett 2020

Jeg fikk nylig overlevert pinnen i en bokstafett der oppdraget var ━ i sju dager ━ å dele en bok jeg har lest. Ingen forklaringer, ingen kritikker, bare omslagene. Og hver dag sende utfordringen videre til en Facebook-venn. Så gøy! Jeg synes imidlertid det var veldig, veldig vanskelig ikke å kommentere, noe jeg ikke var alene om, viste det seg. Det handler jo tross alt om mine (våre) beste leseopplevelser. Slik ble utvalget:

DAG 1

1. mars 2020: For meg er det altså dag 1 i bokstafetten. Jeg velger romanen "Arr" av Auður Ava Ólafsdóttir, som hun velfortjent fikk Nordisk råds litteraturpris for i 2018. En skikkelig feel-good leseopplevelse om (et planlagt) selvmord – tro det eller ei!

Jeg sender stafettpinnen videre til Jóhanna G Hafliðadóttir. Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer, eller kommentarer er nødvendige. Bare pirr vår leselyst!

DAG 2

2. mars 2020: Da er det dag 2 i bokstafetten for meg. Jeg velger meg romanen "Egypteren Sinuhe» av Mika Waltari som ble lest sønder og sammen i mitt barndomshjem. Romanen er en «glemt» klassiker fra 1945 som kanskje er mer aktuell enn noensinde.

Jeg sender stafettpinnen videre til Ingrid Amundsen. Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 3

3. mars 2020: Så var det 3. dag i stafetten. Som langt over gjennomsnittet interessert i antikkens kultur og de myter som er overlevert oss fra den tid, har jeg valgt romanen "Strändernas svall" av Eyvind Johnson. Den ytre handlingen er den hellenske heltens Odyssevs’ reise fra krigen i Troja hjem til Ithaka, «Odysséen» med andre ord. Men her er mye mer! I motsetning til i det klassiske verket har Odyssevs i Eyvind Johnsons universers nemlig fått en psykologisk dimensjon. Han skildres som en nyansert person, en angerfull kriger som er mett av krig. Vi møter med andre ord mennesket bak myten, og dette gjør romanen like aktuell i dag som da den utkom i 1946.

På norsk har romanen fått tittelen "Bølgene slår mot strand" (1948).

Jeg sender stafettpinnen videre til Gløer Langslet. Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 4

4. mars 2020: På bokstafettens 4. dag velger jeg meg «Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider» av Morten A. Strøksnes. En tidligere kollega spurte meg en gang om hva slags bok dette var, og jeg ble svar skyldig. Riktignok lanserte forlaget (Oktober) den under kategorien «Sak & Essay», men jeg vet ikke jeg. Det jeg vet, er at den tok helt pusten fra meg. Den rommer liksom alt!

Obs! Fotnotene må leses nøye underveis. De er en del av moroa.

Jeg sender stafettpinnen videre til forannevnte tidligere kollega Kristian Otterstad Andresen, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 5

5. mars 2020: Det er dag 5 av bokstafetten for min del, og i dag er det «Hundre års ensomhet» av Gabriel Garcia Márquez som står for tur. For meg ble denne romanen et intenst første møte med den sør-amerikanske magiske realismen, og jeg får ennå gåsehud når jeg snubler over den i bokhyllen. En virkelig litterær klassikerperle!

Jeg sender stafettpinnen videre til min kusine Elisabeth Bryld; sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst! 

DAG 6

6. mars 2020: På den 6. dag velger jeg «Salme ved reisens slutt» av Erik Fosnes Hansen; fortellingen om de sju musikerne som seilte med Titanic i aprildagene 1912, og som spilte salmer og ragtime mens skipet sank. Så vond, så vakker.

 Jeg sender stafettpinnen videre til Lars Hagen; sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 7

Dag 7. velger jeg romanen «Magnet» av Lars Saabye Christensen (2015). Det er mye snadder på den karens rulleblad, men dette er altså min favoritt.

Jeg sender stafettpinnen videre til Siri Rønningen; sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Kritikk, forklaringer eller kommentarer er ikke nødvendige. Bare leselyst!

 

"Under solen finnes ikke noe nytt"

Navnet Sinuhe har tilknytning til et gammelt egyptisk sagn fra Mellomrikets tid, da en egyptisk kongesønn måtte flykte fordi han ved et tilfelle fikk kjennskap til en av faraos statshemmeligheter. Som kongesønnen må også Sinuhe i Waltaris roman flykte fordi han bærer på en slik hemmelighet. Mange reiser og et liv i utlendighet preger dem begge, men ellers har de lite til felles. 

 

Romanens Sinuhe er en ensom mann. Hans opphav er ukjent, for han ble som spebarn funnet drivende i en sivbåt på Nilen. Til tross for de enkle forholdene han vokser opp under, havner han likevel i ung alder på den grønne gren. Men akk, hans lykke vendes raskt til ulykke ved  maktkampen, intrigene og skjørlevnedet ved faraos hoff. Han må balansere på stram line for å holde seg til venns både med farao, presteskapet og den aggressive hærføreren Horemheb. Det må som det må gå, og etter etter et omflakkende og stormfullt liv i Midt-Østen på 1300-tallet før Kr., er Sinuhe forvist til et goldt og øde sted hvor han er dømt til eksil resten av sine dager. Her bruker han tiden til å skrive ned fortellingen om sitt liv. 

 

Sinuhes navn i hieroglyfer. Betydningen er "sønn av Sycamor" (viktig tresort) eller "sønn av Nut, Isis eller Hator" (gudinner)

 

"JEG SINUHE, SØNN av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem (Egypt), for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. (...) Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg at jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid." Med dette plasserer Sinuhe seg i en sterk fortellertradisjon, men gjennom sine 15 "bøker" bedyrer han at han ikke har lesere i tankene. Her stoler vi vel ikke helt på fortelleren, for hans beretning er blitt til romanen Sinuhe Egypteren, en av 1900-tallets store klassikere. Romanen, eller snarere eposet, ble utgitt i 1945 og er ført i pennen av den finske forfatteren Mika Waltari. 

Lag på lag 

 

Romanen har mange lag, men er først og fremst en intens og eventyrlig fortelling om legen Sinuhes liv. Handlingen er lagt til oldtidens Egypt, særlig i regjeringstiden til farao Akhnaton i det 18. dynasti. Akhnatons korte regjeringstid var en tid full av ulykker og store begivenheter, motsetninger, blomstring og undergang. Akhnaton styrtet nemlig den gamle guden Amon og innførte med makt Aton som eneste lovlige gud. Rammen for handlingen er altså revolusjon i en tvers igjennom religiøs stat, og denne statens konflikter med omkringliggende stater med andre guder og andre skikker.  

Sinuhe selv er gudløs, men skjebnen og en rekke tilfeldigheter fører til at han blir Akhnatons personlige lege, såkalt kongelig "hodeskalleborer", men også hans venn og støttespiller. Ved Aknatons hoff møter han dessuten krigeren Horemheb som han knytter nære bånd til, og det er i maktkampen mellom Akhnaton, presteskapet og hærføreren Horemheb at Sinuhes liv utspiller seg. Egypteren Sinuhe kan leses som en historisk roman om maktkamp og storpolitikk i oldtidens Egypt. I så henseende er romanen ikke for pingler; her er det krig, vold, tortur, blod, lemlestelse og død så det holder. Men den kan også leses som en kommentar til Waltaris samtid, hvor Europa under den 2. verdenskrig ikke står tilbake for oldtidens Midt-Østen når det gjelder vold og menneskelig lidelse. 

Gjennom våre dagers hendelser i Syria, Palestina, Afghanistan, Irak, Iran - og Egypt også for den del, lyder et sterkt ekko fra Sinuhes nedtegnelser, og romanen kan derfor også leses som en dystopi. 

 

Maktkamp og krig er selvsagt en viktig del av historien. Jeg hadde imidlertid større glede av miljø- og menneskeskildringene fra en svunnen tid, for som ambassadør for Akhnaton og spion for Horemheb, er Sinuhe nemlig stadig på reisefot. I tillegg til hendelsene i Egypt, byr romanen på et livaktig nærbilde av det da egyptisk dominerte Syria (Levanten), Mitanni, Babylon, det minoiske Kreta, og av de nådeløse hettittene. Dette er fiksjon, javel. I forordet til den norske oversettelsen hevder Peter Bendow (oversetteren) likevel at Waltari (forfatteren) "har behandlet stoffet med inngående historisk kunnskap og med en innforlivelse i tiden og en levende oppfatning av mennesker". Slik diktning gir ofte et sannere bilde av virkeligheten enn virkeligheten selv, og i Egypteren Sinuhe er det bare lukten som mangler. Det holder for meg.

 

Intet er nytt under solen

 

Sinuhe skriver: "Alt går tilbake til det forgagne, og under solen finnes ikke noe nytt. Menneskene forandres heller ikke, selv om deres klær forandres og språket blir annerledes." Her ligger noe av det mest verdifulle i romanen. Den forteller om de evige menneskelige problemer og sannheter som er like aktuelle i dag som til alle tider. Dessverre og heldigvis, vil jeg si. Dessverre fordi menneskets historie fremstår som en endeløs massakre som ikke avtar. Heldigvis fordi vi sannsynligvis har en medfødt evne til å forstå hverandre over alle grenser, både i tid og rom. Det åpner for en fellesmenneskelig forståelse av hva som skal til for forsoning, noe også Sinuhe kommer frem til når han avslutter sin siste bok. Egypteren Sinuhe kan på den måten leses som en metaroman som kommenterer skriveprosessens og skjønnlitteraturens betydning.

 

En gudbenådet forteller

"Mika Waltari skreiv 100 bøker, 26 skodespel og dreiebok til 33 filmar. Den store finske forfattaren skapte litteratur som nektar å døy," skrev Tor Obrestad om Mika Waltari (1908-1979). Waltari ble verdenskjent for romanen Egypteren Sinuhe, der han kombinerer bred historisk kunnskap med sterk innlevelse i i en fremmed kultur. 



Mika Waltari ble født i Helsingfors i 1908. Presten og lektorfaren døde da han var fem år, og moren, som arbeidet på kontor, sørget for at de tre barna fikk utdannelse. Mika tok artium 17 år gammel, det samme året som han debuterte, og han var ferdig med hovedfag i filologi da han var 21. Siden pakket han ryggsekken og reiste rundt i Europa i mange år mens han utdannet seg til forfattergjerningen. Waltari deltok i den unge finske forfattergrupperingen som kalte seg «Fakkelbærerne», en gruppe som hadde ett mål: «Åndelig frihet, friheten til å kritisere og behandle alt.» Slagordet til gruppe var «Åpne vinduer mot Europa!»

 

Sinuhe egypteren ble filmatisert i 1954, og "The Egyptian" ble nominert til en Oscar for beste filmfotografi året etter. Mer er det vel ikke å si om den saken, annet enn at boka garantert er bedre enn filmen.  

Kilder

Waltari, Mika: Egypteren Sinuhe. Oslo, 2008. Aschehoug

Wikipedia om romanen

Bokkilden om romanen
Obrestad, Tor: "Mika Waltari - gudsbenåda forteljar", Bergens Tidende, 14. oktober 2001