Hvem drepte bambi?

   

Villabyen er en rolig og fasjonabel forstad til Helsingfors. Men fra kjelleren i et av de ærverdige husene dunker en dyp bass. På en fest blir det begått en brutal gruppevoldtekt der. De fire gjerningsmennene, «guttungene», kommer fra stedets øvre sosiale lag. Offeret, Sascha Anckar, gjør det ikke. Lokalsamfunnet lukker øynene for den avskyelige forbrytelsen. Guttenes foreldre gjør sitt ytterste for å begrense skadene på familiens rykte. Mødrene trøster og beroliger:

"Nå skal vi begynne på et nytt kapittel. Og en vakker dag er det blitt så mange nye kapitler at ingenting av dette har hendt", sier én av dem. 

Fedrene griper etter lommeboken. Her skal det legges lokk på og feies under teppet, med andre ord. Den foretaksomme Cosmo Brant, guttenes barndomsvenn og klassens mobbeoffer, gjør derimot det stikk motsatte. Seks år senere erklærer han at han vil lage en film om voldtekten, og den filmen skal hete "Hvem drepte bambi?" Hvem drepte bambi? er en skarp og uhyggelig roman om vold og makt, om fortellinger som smuldrer opp og familier som går i oppløsning, og om en for alltid tapt uskyld." (Kilde: Oktober Forlag)

Hvem er bambi?

Fokus i romanen er ikke på voldtekten i seg selv, men på det som hender før og etter. Persongalleriet er bredt, og handlingen er en tett vev av fortellinger, minner, dialoger og kulturelle referanser. Låta "Who killed Bambi?" signert punkbandet Sex Pistols handler om allnaturens vrede over drapet på Bambi, den uskyldige. Dette er en klar referanse til tittelen på romanen Hvem drepte Bambi? Det som ikke er klart, er hvem som er Bambi i romanens kaotiske univers. Hvem er det som mister sin uskyld?

Den fremste aktøren under overgrepet er Nathan, den eneste sønnen til Annelise og Albinus Häggert, begge med høye poster i samfunnet. Familien bryter sammen etter voldtekten. Offeret, Sascha Anckar, kommer fra villabyens institusjon Grawellska og dør noen år senere av en overdose i USA. Voldtekten er Nathans hevn for at hun dumpet ham. Sascha vil ikke gå til retten og er taus som graven, men på typisk fagerholmsk vis “snakker” kameraet hennes, der finnes bildene som ble tatt under overgrepet. (Kilde: BOK365)

Selv om massevoldtekten står sentralt i romanen, blir den ikke presentert i klartekst før på side 131. Dette bidrar til å rette fokus mot det egentlige temaet − årsakene til udåden og konsekvensene av den, både for de fire overgriperne, deres foreldre og lokalsamfunnet. Gjennom foreldrenes iherdige innsats dysses voldtekten ned, men den setter likevel dype spor i aktørene. Både Sasha og guttene fremstår som ofre, Sacha for guttenes mangel på moralsk kompass, guttene for foreldrenes alltoppslukende streben etter selvrealisering og sosial aksept. Forldrene når imidlertid heller ikke sine mål − tvert i mot −  også deres verden faller i grus ved guttenes ugjerning. På den måen blir alle ofre for det som kan kalles tidsånden, og romanen kan derfor leses som sivilisasjonskritikk.

Etter katastrofen

Ved romanens begynnelse er guttene i 20-årene og har valgt ulike strategier for å fortrenge rettssaken. Det samme gjelder foreldrene deres. Forfatteren har altså sine gode grunner for å skape et litterært kaos. Hele miljøet er i oppløsning og driver med en slags kollektiv skyldfordeling og ansvarsfraskrivelse. Her er mødre som fryses ut av lokalsamfunnet og fedre som flykter fra ødelagte familier.

Gradvis vokser fortellingen til et slående bilde på livet etter katastrofen. Hovedpersonen Gusten Grippe blir frikjent i rettssaken, men vet med seg selv at han deltok i gruppevoldtekten. Akkurat det misforholdet er klart fra starten av boken. I romanens nåtid har han blitt en suksessrik eiendomsmekler som balanserer på kanten av en følelsesmessig avgrunn.

Gusten fungerer på et vis som forfatterens talerør. Store, klassiske spørsmål om skyld og soning knyttes til hans personlighet. Langt på vei gjør Fagerholm sin hovedperson til en sympatisk karakter som vil det gode. Gusten er den som får offeret på sykehus, varsler politiet og innrømmer ugjerningene. I fraværet av en offentlig soningsprosess går han inn i den på egen hånd.

I disse partiene blir romanen dirrende aktuell. Hvordan skal et samfunn straffe unge lovbrytere? Hvordan former sosiale medier deres seksualitet og fantasier? Hva gjør stigmaet med dem på sikt? Romanen gir ikke klare svar, og puslespillet blir aldri ferdig. Men underveis avdekkes det hvordan et urmenneskelig behov for tilgivelse og frelse kan arte seg i en sekulær virkelighet. Det blir et annet menneske som må frelse synderen når Gud ikke lenger er aktuell. Et annet menneske må elske synderen ut av det indre fengselet. Fagerholm viser hvordan dette er mulig. (Kilde: Økland, Ingunn)

Krevende form

Det skal en erfaren leser til å få oversikt over Hvem drepte bambi?, noe da også den drevne litterturanmelderen Ingunn Økland i Aftenposten har påpekt. Etter hennes mening er romanen "en flerstemt og fragmentarisk historie med mye slang og muntlig språkbruk. Lange partier er kursivert for å markere skifte av synsvinkel og fortellerstemme – uten at det er klart hvem som har ordet når. Rett som det er blir bruddstykker av en setning trukket sammen til ett langt ord som det er opp til leseren å dechiffrere («Guttaboysmedsølvskjeimunn», "Ikkeatjævetnoeommusikkmendetvarinteressant", "Duskjønnervelathanbareutnytterdegdureiserdavelikke?"). 

Monika Fagerholm 

Monika Kristina Fagerholm (født 26. februar 1961 i Helsingfors), er en av de fremste finlandssvenske forfatterne, nå bosatt i Ekenäs. Hun har studert psykologi og litteratur ved Helsingfors universitet, og tok bachelor-graden i samfunnsvitenskap i 1987.

Fagerholm debuterte i 1987 med Sham, og fikk sitt store gjennombrudd med romanen Underbara kvinnor vid vatten i 1994. Romanen ble nominert til Finlandiaprisen i Finland i 1994, Augustprisen i Sverige 1995, den europeiske Aristeion-prisen i 1996, samt International IMPAC Dublin Literary Award i 1998 og fikk Runebergsprisen i 1994. Boken ble filmatisert av Claes Olsson, og filmen hadde premiere i 1998.

Hennes tre neste romaner – Diva, Den amerikanske jenta og Glitterscenen – ble alle innstilt til Nordisk råds Litteraturpris. For Den amerikanske jenta ble Fagerholm tildelt Augustprisen i Sverige. I 2016 ble Fagerholm tildelt Svenska Akademiens nordiske pris og i 2020 mottok hun Nordisk råds litteraturpris for romanen Hvem drepte bambi?. .

Hun sitter i juryen for Dagens Nyheters kulturpris.  

Møt forfatteren

Den prisbelønte forfattaren Monika Fagerholm har skrevet lenge. Her gir hun råd og tips om hvordan man kan begynne å skrive en bok, og hvordan man kommer videre i sin skriveprosess. (Fra;  "Malou efter tio", et samfunnsorientert program med Malou von Sivers, svensk TV4, 21. februar 2017. )

 

 

Bibliografi 

1987 Sham
1990 Patricia
1994 Underbara kvinnor vid vatten, filmatisert 1998
1998 Diva
2005 Den amerikanska flickan
2009 Glitterscenen
2012 Havet
2012 Lolauppochner
2019 Vem dödade bambi?

 

Priser

1995 Runebergsprisen for Underbara kvinnor vid vatten
1995 Takk for boken-medaljen for Underbara kvinnor vid vatten
2005 Augustprisen for Den amerikanska flickan
2005 Aniara-prisen
2005 Göteborgs-Postens litteraturpris

2016 Svenska Akademiens nordiske pris

2020 Nordisk råds litteraturpris for Hvem dödade bambi?

 

Kilder 

Bentzrud, Inger: "Mørkt og morsomt om grusomheter". Dagbladet 16. januar 2021  

BOK365: "Nordisk heder til Monika Fagerholm". Publisert 27. oktober 2020

Fagerholm, Monika: Hvem drepte Bambi? (2021). Oslo: Forlaget Oktober

Forlaget Oktober: Hvem drepte bambi? Bok- og forfatteromtale (2021) 

Fosvold, Astrid: "Som sprengstoff under overklassens selvbilde". Vårt land 13. januar 2921 

Hovdenak, Sindre: "Bokanmeldelse av Monika Fagerholms «Hvem drepte bambi?»: Enestående roman!" VG 14. januar 2021

Svensk TV4: "Monika Fagerholm ger skrivråd till alla med författardrömmar". "Malou Efter tio", 21. februar 2017 

Wikipedia: Monika Fagerholm Lastet ned 24. mai 2021 

Økland, Ingunn: "Avansert voldtektsthistorie", Aftenposten 2. november 2020 

"Under solen finnes ikke noe nytt"

Navnet Sinuhe har tilknytning til et gammelt egyptisk sagn fra Mellomrikets tid, da en egyptisk kongesønn måtte flykte fordi han ved et tilfelle fikk kjennskap til en av faraos statshemmeligheter. Som kongesønnen må også Sinuhe i Waltaris roman flykte fordi han bærer på en slik hemmelighet. Mange reiser og et liv i utlendighet preger dem begge, men ellers har de lite til felles. 

 

Romanens Sinuhe er en ensom mann. Hans opphav er ukjent, for han ble som spebarn funnet drivende i en sivbåt på Nilen. Til tross for de enkle forholdene han vokser opp under, havner han likevel i ung alder på den grønne gren. Men akk, hans lykke vendes raskt til ulykke ved  maktkampen, intrigene og skjørlevnedet ved faraos hoff. Han må balansere på stram line for å holde seg til venns både med farao, presteskapet og den aggressive hærføreren Horemheb. Det må som det må gå, og etter etter et omflakkende og stormfullt liv i Midt-Østen på 1300-tallet før Kr., er Sinuhe forvist til et goldt og øde sted hvor han er dømt til eksil resten av sine dager. Her bruker han tiden til å skrive ned fortellingen om sitt liv. 

 

Sinuhes navn i hieroglyfer. Betydningen er "sønn av Sycamor" (viktig tresort) eller "sønn av Nut, Isis eller Hator" (gudinner)

 

"JEG SINUHE, SØNN av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem (Egypt), for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. (...) Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg at jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid." Med dette plasserer Sinuhe seg i en sterk fortellertradisjon, men gjennom sine 15 "bøker" bedyrer han at han ikke har lesere i tankene. Her stoler vi vel ikke helt på fortelleren, for hans beretning er blitt til romanen Sinuhe Egypteren, en av 1900-tallets store klassikere. Romanen, eller snarere eposet, ble utgitt i 1945 og er ført i pennen av den finske forfatteren Mika Waltari. 

Lag på lag 

 

Romanen har mange lag, men er først og fremst en intens og eventyrlig fortelling om legen Sinuhes liv. Handlingen er lagt til oldtidens Egypt, særlig i regjeringstiden til farao Akhnaton i det 18. dynasti. Akhnatons korte regjeringstid var en tid full av ulykker og store begivenheter, motsetninger, blomstring og undergang. Akhnaton styrtet nemlig den gamle guden Amon og innførte med makt Aton som eneste lovlige gud. Rammen for handlingen er altså revolusjon i en tvers igjennom religiøs stat, og denne statens konflikter med omkringliggende stater med andre guder og andre skikker.  

Sinuhe selv er gudløs, men skjebnen og en rekke tilfeldigheter fører til at han blir Akhnatons personlige lege, såkalt kongelig "hodeskalleborer", men også hans venn og støttespiller. Ved Aknatons hoff møter han dessuten krigeren Horemheb som han knytter nære bånd til, og det er i maktkampen mellom Akhnaton, presteskapet og hærføreren Horemheb at Sinuhes liv utspiller seg. Egypteren Sinuhe kan leses som en historisk roman om maktkamp og storpolitikk i oldtidens Egypt. I så henseende er romanen ikke for pingler; her er det krig, vold, tortur, blod, lemlestelse og død så det holder. Men den kan også leses som en kommentar til Waltaris samtid, hvor Europa under den 2. verdenskrig ikke står tilbake for oldtidens Midt-Østen når det gjelder vold og menneskelig lidelse. 

Gjennom våre dagers hendelser i Syria, Palestina, Afghanistan, Irak, Iran - og Egypt også for den del, lyder et sterkt ekko fra Sinuhes nedtegnelser, og romanen kan derfor også leses som en dystopi. 

 

Maktkamp og krig er selvsagt en viktig del av historien. Jeg hadde imidlertid større glede av miljø- og menneskeskildringene fra en svunnen tid, for som ambassadør for Akhnaton og spion for Horemheb, er Sinuhe nemlig stadig på reisefot. I tillegg til hendelsene i Egypt, byr romanen på et livaktig nærbilde av det da egyptisk dominerte Syria (Levanten), Mitanni, Babylon, det minoiske Kreta, og av de nådeløse hettittene. Dette er fiksjon, javel. I forordet til den norske oversettelsen hevder Peter Bendow (oversetteren) likevel at Waltari (forfatteren) "har behandlet stoffet med inngående historisk kunnskap og med en innforlivelse i tiden og en levende oppfatning av mennesker". Slik diktning gir ofte et sannere bilde av virkeligheten enn virkeligheten selv, og i Egypteren Sinuhe er det bare lukten som mangler. Det holder for meg.

 

Intet er nytt under solen

 

Sinuhe skriver: "Alt går tilbake til det forgagne, og under solen finnes ikke noe nytt. Menneskene forandres heller ikke, selv om deres klær forandres og språket blir annerledes." Her ligger noe av det mest verdifulle i romanen. Den forteller om de evige menneskelige problemer og sannheter som er like aktuelle i dag som til alle tider. Dessverre og heldigvis, vil jeg si. Dessverre fordi menneskets historie fremstår som en endeløs massakre som ikke avtar. Heldigvis fordi vi sannsynligvis har en medfødt evne til å forstå hverandre over alle grenser, både i tid og rom. Det åpner for en fellesmenneskelig forståelse av hva som skal til for forsoning, noe også Sinuhe kommer frem til når han avslutter sin siste bok. Egypteren Sinuhe kan på den måten leses som en metaroman som kommenterer skriveprosessens og skjønnlitteraturens betydning.

 

En gudbenådet forteller

"Mika Waltari skreiv 100 bøker, 26 skodespel og dreiebok til 33 filmar. Den store finske forfattaren skapte litteratur som nektar å døy," skrev Tor Obrestad om Mika Waltari (1908-1979). Waltari ble verdenskjent for romanen Egypteren Sinuhe, der han kombinerer bred historisk kunnskap med sterk innlevelse i i en fremmed kultur. 



Mika Waltari ble født i Helsingfors i 1908. Presten og lektorfaren døde da han var fem år, og moren, som arbeidet på kontor, sørget for at de tre barna fikk utdannelse. Mika tok artium 17 år gammel, det samme året som han debuterte, og han var ferdig med hovedfag i filologi da han var 21. Siden pakket han ryggsekken og reiste rundt i Europa i mange år mens han utdannet seg til forfattergjerningen. Waltari deltok i den unge finske forfattergrupperingen som kalte seg «Fakkelbærerne», en gruppe som hadde ett mål: «Åndelig frihet, friheten til å kritisere og behandle alt.» Slagordet til gruppe var «Åpne vinduer mot Europa!»

 

Sinuhe egypteren ble filmatisert i 1954, og "The Egyptian" ble nominert til en Oscar for beste filmfotografi året etter. Mer er det vel ikke å si om den saken, annet enn at boka garantert er bedre enn filmen.  

Kilder

Waltari, Mika: Egypteren Sinuhe. Oslo, 2008. Aschehoug

Wikipedia om romanen

Bokkilden om romanen
Obrestad, Tor: "Mika Waltari - gudsbenåda forteljar", Bergens Tidende, 14. oktober 2001