Hvem drepte bambi?

   

Villabyen er en rolig og fasjonabel forstad til Helsingfors. Men fra kjelleren i et av de ærverdige husene dunker en dyp bass. På en fest blir det begått en brutal gruppevoldtekt der. De fire gjerningsmennene, «guttungene», kommer fra stedets øvre sosiale lag. Offeret, Sascha Anckar, gjør det ikke. Lokalsamfunnet lukker øynene for den avskyelige forbrytelsen. Guttenes foreldre gjør sitt ytterste for å begrense skadene på familiens rykte. Mødrene trøster og beroliger:

"Nå skal vi begynne på et nytt kapittel. Og en vakker dag er det blitt så mange nye kapitler at ingenting av dette har hendt", sier én av dem. 

Fedrene griper etter lommeboken. Her skal det legges lokk på og feies under teppet, med andre ord. Den foretaksomme Cosmo Brant, guttenes barndomsvenn og klassens mobbeoffer, gjør derimot det stikk motsatte. Seks år senere erklærer han at han vil lage en film om voldtekten, og den filmen skal hete "Hvem drepte bambi?" Hvem drepte bambi? er en skarp og uhyggelig roman om vold og makt, om fortellinger som smuldrer opp og familier som går i oppløsning, og om en for alltid tapt uskyld." (Kilde: Oktober Forlag)

Hvem er bambi?

Fokus i romanen er ikke på voldtekten i seg selv, men på det som hender før og etter. Persongalleriet er bredt, og handlingen er en tett vev av fortellinger, minner, dialoger og kulturelle referanser. Låta "Who killed Bambi?" signert punkbandet Sex Pistols handler om allnaturens vrede over drapet på Bambi, den uskyldige. Dette er en klar referanse til tittelen på romanen Hvem drepte Bambi? Det som ikke er klart, er hvem som er Bambi i romanens kaotiske univers. Hvem er det som mister sin uskyld?

Den fremste aktøren under overgrepet er Nathan, den eneste sønnen til Annelise og Albinus Häggert, begge med høye poster i samfunnet. Familien bryter sammen etter voldtekten. Offeret, Sascha Anckar, kommer fra villabyens institusjon Grawellska og dør noen år senere av en overdose i USA. Voldtekten er Nathans hevn for at hun dumpet ham. Sascha vil ikke gå til retten og er taus som graven, men på typisk fagerholmsk vis “snakker” kameraet hennes, der finnes bildene som ble tatt under overgrepet. (Kilde: BOK365)

Selv om massevoldtekten står sentralt i romanen, blir den ikke presentert i klartekst før på side 131. Dette bidrar til å rette fokus mot det egentlige temaet − årsakene til udåden og konsekvensene av den, både for de fire overgriperne, deres foreldre og lokalsamfunnet. Gjennom foreldrenes iherdige innsats dysses voldtekten ned, men den setter likevel dype spor i aktørene. Både Sasha og guttene fremstår som ofre, Sacha for guttenes mangel på moralsk kompass, guttene for foreldrenes alltoppslukende streben etter selvrealisering og sosial aksept. Forldrene når imidlertid heller ikke sine mål − tvert i mot −  også deres verden faller i grus ved guttenes ugjerning. På den måen blir alle ofre for det som kan kalles tidsånden, og romanen kan derfor leses som sivilisasjonskritikk.

Etter katastrofen

Ved romanens begynnelse er guttene i 20-årene og har valgt ulike strategier for å fortrenge rettssaken. Det samme gjelder foreldrene deres. Forfatteren har altså sine gode grunner for å skape et litterært kaos. Hele miljøet er i oppløsning og driver med en slags kollektiv skyldfordeling og ansvarsfraskrivelse. Her er mødre som fryses ut av lokalsamfunnet og fedre som flykter fra ødelagte familier.

Gradvis vokser fortellingen til et slående bilde på livet etter katastrofen. Hovedpersonen Gusten Grippe blir frikjent i rettssaken, men vet med seg selv at han deltok i gruppevoldtekten. Akkurat det misforholdet er klart fra starten av boken. I romanens nåtid har han blitt en suksessrik eiendomsmekler som balanserer på kanten av en følelsesmessig avgrunn.

Gusten fungerer på et vis som forfatterens talerør. Store, klassiske spørsmål om skyld og soning knyttes til hans personlighet. Langt på vei gjør Fagerholm sin hovedperson til en sympatisk karakter som vil det gode. Gusten er den som får offeret på sykehus, varsler politiet og innrømmer ugjerningene. I fraværet av en offentlig soningsprosess går han inn i den på egen hånd.

I disse partiene blir romanen dirrende aktuell. Hvordan skal et samfunn straffe unge lovbrytere? Hvordan former sosiale medier deres seksualitet og fantasier? Hva gjør stigmaet med dem på sikt? Romanen gir ikke klare svar, og puslespillet blir aldri ferdig. Men underveis avdekkes det hvordan et urmenneskelig behov for tilgivelse og frelse kan arte seg i en sekulær virkelighet. Det blir et annet menneske som må frelse synderen når Gud ikke lenger er aktuell. Et annet menneske må elske synderen ut av det indre fengselet. Fagerholm viser hvordan dette er mulig. (Kilde: Økland, Ingunn)

Krevende form

Det skal en erfaren leser til å få oversikt over Hvem drepte bambi?, noe da også den drevne litterturanmelderen Ingunn Økland i Aftenposten har påpekt. Etter hennes mening er romanen "en flerstemt og fragmentarisk historie med mye slang og muntlig språkbruk. Lange partier er kursivert for å markere skifte av synsvinkel og fortellerstemme – uten at det er klart hvem som har ordet når. Rett som det er blir bruddstykker av en setning trukket sammen til ett langt ord som det er opp til leseren å dechiffrere («Guttaboysmedsølvskjeimunn», "Ikkeatjævetnoeommusikkmendetvarinteressant", "Duskjønnervelathanbareutnytterdegdureiserdavelikke?"). 

Monika Fagerholm 

Monika Kristina Fagerholm (født 26. februar 1961 i Helsingfors), er en av de fremste finlandssvenske forfatterne, nå bosatt i Ekenäs. Hun har studert psykologi og litteratur ved Helsingfors universitet, og tok bachelor-graden i samfunnsvitenskap i 1987.

Fagerholm debuterte i 1987 med Sham, og fikk sitt store gjennombrudd med romanen Underbara kvinnor vid vatten i 1994. Romanen ble nominert til Finlandiaprisen i Finland i 1994, Augustprisen i Sverige 1995, den europeiske Aristeion-prisen i 1996, samt International IMPAC Dublin Literary Award i 1998 og fikk Runebergsprisen i 1994. Boken ble filmatisert av Claes Olsson, og filmen hadde premiere i 1998.

Hennes tre neste romaner – Diva, Den amerikanske jenta og Glitterscenen – ble alle innstilt til Nordisk råds Litteraturpris. For Den amerikanske jenta ble Fagerholm tildelt Augustprisen i Sverige. I 2016 ble Fagerholm tildelt Svenska Akademiens nordiske pris og i 2020 mottok hun Nordisk råds litteraturpris for romanen Hvem drepte bambi?. .

Hun sitter i juryen for Dagens Nyheters kulturpris.  

Møt forfatteren

Den prisbelønte forfattaren Monika Fagerholm har skrevet lenge. Her gir hun råd og tips om hvordan man kan begynne å skrive en bok, og hvordan man kommer videre i sin skriveprosess. (Fra;  "Malou efter tio", et samfunnsorientert program med Malou von Sivers, svensk TV4, 21. februar 2017. )

 

 

Bibliografi 

1987 Sham
1990 Patricia
1994 Underbara kvinnor vid vatten, filmatisert 1998
1998 Diva
2005 Den amerikanska flickan
2009 Glitterscenen
2012 Havet
2012 Lolauppochner
2019 Vem dödade bambi?

 

Priser

1995 Runebergsprisen for Underbara kvinnor vid vatten
1995 Takk for boken-medaljen for Underbara kvinnor vid vatten
2005 Augustprisen for Den amerikanska flickan
2005 Aniara-prisen
2005 Göteborgs-Postens litteraturpris

2016 Svenska Akademiens nordiske pris

2020 Nordisk råds litteraturpris for Hvem dödade bambi?

 

Kilder 

Bentzrud, Inger: "Mørkt og morsomt om grusomheter". Dagbladet 16. januar 2021  

BOK365: "Nordisk heder til Monika Fagerholm". Publisert 27. oktober 2020

Fagerholm, Monika: Hvem drepte Bambi? (2021). Oslo: Forlaget Oktober

Forlaget Oktober: Hvem drepte bambi? Bok- og forfatteromtale (2021) 

Fosvold, Astrid: "Som sprengstoff under overklassens selvbilde". Vårt land 13. januar 2921 

Hovdenak, Sindre: "Bokanmeldelse av Monika Fagerholms «Hvem drepte bambi?»: Enestående roman!" VG 14. januar 2021

Svensk TV4: "Monika Fagerholm ger skrivråd till alla med författardrömmar". "Malou Efter tio", 21. februar 2017 

Wikipedia: Monika Fagerholm Lastet ned 24. mai 2021 

Økland, Ingunn: "Avansert voldtektsthistorie", Aftenposten 2. november 2020 

Oppvekst fra helvete

Tara Westovers bok Noe tapt og noe vunnet (2018) høster lovord nær sagt i hele verden. Enkelte kaller boka en roman, og innholdet er så skrekkinngytende at det kan være fristende å se på det som fiksjon. Men det er altså en selvbiografi, noe Westover selv slår fast i nest siste kapittel under overskriften "Takk". I siste kapittel, "Merknad til teksten", sår hun imidlertid tvil om hva som egentlig er sannhet i fortellingen. Vi kan med andre ord ikke helt stole på fortelleren, og da er det skjønnlitteratur vi har med å gjøre. En roman med andre ord.

Vunnet: arbeidsmoral, selvstendighet og ansvarsfølelse 

I et intervju med DN2 mener Westover at foreldrene tross alt har gitt henne verdier det har vært verdt å ta med seg, og som har bidratt til hennes suksess. Den er nemlig et resultat av hardt, selvstendig arbeid og et altomfattende ansvar for egen overlevelse. Det tror vi på med den historien som foreligger.

Kort fortalt: Tara vokser opp i fjellene i Idaho med mørkreligiøse, mormonske foreldre som forbereder seg på dommedag: De bunkrer opp med mat, sover med fluktveske i senga og er motstandere av sykehus og leger. Hele søskenflokken på sju  må delta i det harde arbeidet i farens skraphandelbedrift fra ung alder, og som datter i huset må Tara også følge moren på jordmoroppdrag og delta i produksjon av urtemedisiner. Barna får "hjemmeundervisning", så Tara er derfor sytten år gammel første gang hun setter sine ben i et klasserom. 

Som ungdom begynner hun å utdanne seg selv, og siden hun både er ressurssterk og evnerik, klarer hun opptaksprøven til universitetet. Her lærer hun om verdensbegivenheter som hun aldri har hørt om før, som Holocaust og om den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Suget etter å vite mer, lære mer, forstå mer, bringer henne etter hvert til Harvard og Cambridge. En solskinnshistorie rett og slett, men i takt med den strålende akademiske karrieren, øker konfliktnivået med familien hjemme i Idaho.

Tapt: alt det andre

Arbeidsulykker, vold i nære relasjoner, diskriminering av kvinner, homofile og annerledes tenkende - det er nesten ikke grenser for hva unge Tara og hennes søsken må gjennom før de når voksenalderen. De blir født hjemme, og mangler derfor fødselsattest hele gjengen. Blir de syke eller forulykker de, behandles de hjemme med alternative remedier og under primitive forhold. Skolegang får de heller ikke, for her er det "hjemmeundervisning". For Taras del betyr det at hun lærer å lese av en av sine brødre, og lesestoffet hennes inntil hun får begynne på skolen i en alder av 17 år, begrenser seg til  farens religiøse skrifter. 

Tara preges av den forskrudde familien også etter at hun har flyttet hjemmefra. Hun mangler totalt sosial teft, og hun opplever sosial angst i møtet med andre og annerledes tenkende mennesker. De allminnelige, altså. Derfor søker hun til stadighet tilbake til sitt fødested, selv om dette er forbundet med farens maktovergrep, morens likegyldighet og brorens voldsutøvelse.

Tapte og vant. Foreldrene nektet 
henne å gå på skole i barndommen. 
Nå har Tara Westover doktorgrad 
fra Cambridge. Foto: Stephen Voss/Redux

Eventyrlig debut

Tara Westover (født ca. 27-29. september 1986) var frem til 2018 mest kjent som historiker og essayist, men med utgivelsen av memoarene sine i Noe tapt og noe vunnet (originaltittel Educated) endret dette seg radikalt. Da boken kom ut våren 2018, gikk den rett inn på New York Times' bestselgerliste, hvor den ble liggende hele året. og ikke bare det. President Obama hadde den på leselisten sin, og sikkert mange andre betydningsfulle mennesker. Den er under utgivelse i hele 54 land, og den er belønnet med en rekke priser og utmerkelser. 

Historien om Taras kamp for å oppnå kunnskap og akademisk aksept, er med andre ord salgbar world wide. Men, det er synd å si det, det er nok historien om omsorgssvikt, overgrep, barnemishandling, fanatisme og religiøs indoktrinering som bergtar mest. Og det er virkelig en forferdelig historie!

I bokens nåtid er Tara på topp i karrieren, men bruddet med familien er et uomtvistelig faktum. Kunnskap om den virkelige verden har altså, til tross for Taras iherdige bestrebelser, ikke latt seg forene med den virkeligheten familien i Buck's Peak relaterer seg til. Forldrene og tre av søsknene har slått hånden av henne, noe som kanskje ikke er til å undres over etter den skildringen hun har gitt av dem. På spørsmål om utgivelsen har vært verdt dette tapet, var hun i 2019 usikker. Hun sier til DN.no:

"– Jeg tenker bare på det som en historie, sier den 32-årige forfatterdebutanten.
– Jeg håper leserne kommer dit at de skjønner at det ikke er noen karikatur. For meg er det en historie om å vokse opp og legge ting bak seg, samtidig som du prøver å holde fast ved tingene som var verdifulle."


Hva som er vunnet for Tara, er innlysende, hva som er gått tapt er jeg litt usikker på. Barndom? Oppvekst? Familie? Det er påtagende lite kjærlighet (i noen form) i skildringen, og uansett hvor dysfunksjonell en familie er, vil det vel alltid være noe som forbindes med varme. Her er det nada, og det blir ubegripelig hvorfor Tara igjen og igjen søker tilbake til hjemtraktene. For meg blir tittelen Noe tapt og noe vunnet derfor misvisende. Den engelske tittelen Educated: A memoir er mer dekkende.

Når det er sagt; Westover skriver godt. I hvert fall er den norske utgaven en skikkelig pageturner.

Kilder

 Mohr, Emil L.: "Hun brøt med familien og skrev memoarsuksessen Educated", Dagens Næringsliv, 14. februar 2019.  https://www.dn.no/d2/bok/tara-westover/bok/usa/hun-brot-med-familien-og-skrev-memoarsuksessen-educated/2-1-536586

Beathes Bibliotek: Gripende og sterk oppvekstskildring, 5. mars 2019. https://beathesbibliotek.wordpress.com/2019/03/05/noe-tapt-og-noe-vunnet-av-tara-westover/

Tara Westover på Wikipedia
 Noe tapt og noe vunnet på Bokelskere.no