"Det är synd om människorna"

Tommi Kinnunens romaner om jordmoren Maria og hennes etterslekt har gjort sterkt inntrykk på meg. Så mye smerte, så lite glede. Men likevel; livet leves.

Kjært barn har mange navn, og Der fire veier møtes (2014) er blant annet blitt  karakterisert som slektsroman, historisk roman og psykologisk-realistisk roman. Kollektivroman ville jeg kanskje også tatt med som merkelapp. For som tittelen tilsier, er det flere blikk på historien her. Gjennom de fire som spiller hovedrollene, avdekkes de sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forholdene på et lite kirkested nær Uleåborg nord i Finland (sannsynligvis Kuusamo) Handlingen utspiller seg gjennom nær 100 år (1896-1995).

Romanen er firedelt, og det starter med jordmoren Maria fra unge år og framover, går videre med datteren Lahja og svigersønnen Onni, før det hele blir avsluttet med svigerdatteren deres igjen: Kaarina. Så langt følger Kinnunen tradisjonen. Men våre forventninger brytes når det gjelder tidslinjen. Onni kommer nemlig helt til slutt, og det viser seg at det er han som er bærer av slektens mørke hemmelighet.

«Maria» i boken var den første jordmoren i
Kuusamo. Her er hun foran huset sitt, før det
brant under krigen. Hanna het hun i
virkeligheten.
Foto: Privat

Romanen gir oss punktnedslag i hvert enkelt liv, markert med årstall. For hver ny person får vi et nytt blikk på hendelser og sammenhenger. Historien kommer gradvis til syne, og bildet får stadig flere detaljer. Gjennom skiftende synsvinkel avdekkes det at omverdenens syn ikke alltid stemmer med personenes indre. Og det er her vi finner smertens episenter.

Den store historien spiller ikke hovedrollen i Der fire veier møtes, selv om det historiske danner en presis og revelant ramme. Krig, evakuering, fattigdom og umenneskelig slit er med, slik vi forventer av store, finske romaner. De sterke kvinnene (som krever og tar sin rett) må også vike for den såre historien om de som ikke passer inn, de som er vingestekket av livet. De som ikke er som de andre.

Bla i boka

Det er den samme familien vi følger i oppfølgeren Lyset bak øynene fra 2017. Også her er det flere stemmer, denne gang i hovedsak to, de som skiller seg ut. De som ikke er som de andre. Den  ene stemmen er Helenas. Hun er datter av Onni og Lahja, og etter et meslingeangrep i barndommen, er hun blitt blind. Hun er en viktig del av familien, men blir tvunget til å gå sine egne veier. I denne familien skal kvinnene nemlig klare seg selv. De skal ikke være økonomisk avhengig av noen. Hun blir sendt på blindeskole i Uleåborg, og kommer etterhvert til å livnære seg som pianostemmer. Hun kommer aldri over savnet av familien der hjemme.

Helena blir gift med Kari, som har et sterkt ønske om barn. Etter en rekke svangerskap som mislykkes, strander ekteskapet. Helenas hemmelighet er at hun selv har stått bak abortene. Siden hun er blind, våger hun ikke å påta seg morsrollen.

Helena får et nært forhold til den andre outsideren i romanen, nemlig nevøen Toumas. Han treffer henne i Helsingfors og blir kjent med nye sider ved henne. Hvordan er det å leve hele livet som en som må stå utenfor? Går det an å bli akseptert som den man er? Thoumas har nemlig også en hemmelighet, nemlig at han elsker menn. Dette blir derfor en historie om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.

– Han er min farfar. Det er fra da de bygde
opp kirken i Kuusamo etter andre
verdenskrig, sier Tommi Kinnunen.
Foto: Privat

Slektens mørke hemmelighet er altså menn som elsker menn. For Onni, Helenas far og Thoumas bestefar, endte det med tragedie. Han var den som bygget opp slektshjemmet etter krigen, rom på rom, men han fant ikke plass til seg selv. Noe lysere er historien om Thoumas, men det at han ikke lykkes i å bli forelder., er en stor sorg.

Romanene kunne lett blitt en veldig trist historie om menn som elsker menn. Det er de ikke blitt. Siden hemmelighetene avdekkes gradvis, trer Onni og Thoumas frem som hele mennesker - ikke bare som homofile. Mye smerte, ja. Men som motvekt, og som resept på overlevelse, finner vi kjærligheten. Først og fremst den fysiske kjærligheten mellom mennesker, som er skildret med høy intensitet. Men også kjærligheten til naturen på og rundt det lille kirkestedet. Scenene og skildringene fra famliens hytte, er fylt med varme og lys. Også for den blinde Helena.

Kinnunen medgir selv at han bygger romanene på sin egen slekts historie. Han vokste opp med hele familien, i huset til besteforeldrene. Inspirasjonen til å skrive fikk han av å bla i gamle familiealbum. Han forteller at det fineste med oppveksten var den sterke følelsen av å være en del av en generasjon. I et inervju med NRK (14. februar 2016) sier han følgende: – Jeg er ikke så viktig. Det høres sikkert rart ut. Men alt handler ikke om meg, jeg er ikke den viktigste i verden. Jeg er bare en. Etter meg kommer det flere. Og før meg har det vært mange.


Kilder:
NRK Kultur: Original og intens slektsroman
NRK Kultur: Det var aldri meningen å gi ut boken
Pax forlag: Lyset bak øynene  
Bokelskere.no: Lyset bak øynene

 

Tro mot sitt eget hjerte

Av "De fire store" fra 1870-1890 må Alexander L. Kielland være den som best har tålt tidens tann. Ikke fordi han var bedre enn de andre til å "sette problemer under debatt", men fordi han med et rikt billedspråk, en glitrende penn og et stort hjerte maktet å formidle tanker, ideer og ikke minst følelser som opptar oss fremdeles i 2019.
     Garman & Worse (1880) handler om et blomstrende handelshus' fall, om "det gamle" som må vike for "det  nye" og om menneskene som berøreres av utviklingen. Det er handelshuset "Garman & Worse" som må sies å være "hovedpersonen" (en kollektivroman med andre ord), og i tråd med datidens litterære program fremstår personene som typer eller representanter mer enn individer. Men ikke alle, og noen mer enn andre, og det er nettopp i dette avviket Kielland sikrer seg lesere også i vår tid.

At individene får tre frem, betyr ikke at samfunnskritikken må vike. Snarere tvert i mot - Kielland hamrer løs på det meste: kirken, ekteskapet, dobbeltmoralen, skoleverket, embetsstanden og det militære får sitt pass påskrevet, og han er ikke nådig når det gjelder kvinnens ufrie stilling og de store klasseforskjellene. I dette kaoset av harme er det altså noen skikkelser som får mer oppmerksomhet enn de andre. Den ene er Ung-konsulen Garman, som representerer "gode, gamle dager", den andre hans datter "Rachel" som skal vise seg å være Kiellands håp for fremtiden.
     Nora, Hedvig, Hedda og Solveig til tross －det er Kielland som er datidens sterkeste forkjemper for kvinnene. I Garman & Worse har kvinnene fra alle samfunnslag fått en stemme, og alle er de vingestekket og underlagt sine menn, fedre og brødre, ikke minst økonomisk. Dette fører selvsagt galt av sted, og vårt hjerte blør for Marianne (som misbrukes), Madeleine (som ødelegges), Fanny (som er ødelagt) og Rachel som fortviler.
     Men altså – uten at det sies direkte, åpnes det for en lykkelig utgang på dramatikken. En selvstendig, økonomisk frigjort kvinne (Rachel) finner en opplyst, velholden (og forelsket) mann. De har det til felles at de er "tro mot sitt eget hjerte" －les: overbevisning og følelser. Sammen representerer de fremtiden for Garman & Worse.
     Spesielt gripende er skildringen av fattigjenta Marianne og hennes endelikt. Kielland hadde et stort hjerte for de som" kom i uløkka", som det het. Men så bar han jo selv på en hemmelighet på dette området også, da ...