Oppvekst fra helvete

Tara Westovers bok Noe tapt og noe vunnet (2018) høster lovord nær sagt i hele verden. Enkelte kaller boka en roman, og innholdet er så skrekkinngytende at det kan være fristende å se på det som fiksjon. Men det er altså en selvbiografi, noe Westover selv slår fast i nest siste kapittel under overskriften "Takk". I siste kapittel, "Merknad til teksten", sår hun imidlertid tvil om hva som egentlig er sannhet i fortellingen. Vi kan med andre ord ikke helt stole på fortelleren, og da er det skjønnlitteratur vi har med å gjøre. En roman med andre ord.

Vunnet: arbeidsmoral, selvstendighet og ansvarsfølelse 

I et intervju med DN2 mener Westover at foreldrene tross alt har gitt henne verdier det har vært verdt å ta med seg, og som har bidratt til hennes suksess. Den er nemlig et resultat av hardt, selvstendig arbeid og et altomfattende ansvar for egen overlevelse. Det tror vi på med den historien som foreligger.

Kort fortalt: Tara vokser opp i fjellene i Idaho med mørkreligiøse, mormonske foreldre som forbereder seg på dommedag: De bunkrer opp med mat, sover med fluktveske i senga og er motstandere av sykehus og leger. Hele søskenflokken på sju  må delta i det harde arbeidet i farens skraphandelbedrift fra ung alder, og som datter i huset må Tara også følge moren på jordmoroppdrag og delta i produksjon av urtemedisiner. Barna får "hjemmeundervisning", så Tara er derfor sytten år gammel første gang hun setter sine ben i et klasserom. 

Som ungdom begynner hun å utdanne seg selv, og siden hun både er ressurssterk og evnerik, klarer hun opptaksprøven til universitetet. Her lærer hun om verdensbegivenheter som hun aldri har hørt om før, som Holocaust og om den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Suget etter å vite mer, lære mer, forstå mer, bringer henne etter hvert til Harvard og Cambridge. En solskinnshistorie rett og slett, men i takt med den strålende akademiske karrieren, øker konfliktnivået med familien hjemme i Idaho.

Tapt: alt det andre

Arbeidsulykker, vold i nære relasjoner, diskriminering av kvinner, homofile og annerledes tenkende - det er nesten ikke grenser for hva unge Tara og hennes søsken må gjennom før de når voksenalderen. De blir født hjemme, og mangler derfor fødselsattest hele gjengen. Blir de syke eller forulykker de, behandles de hjemme med alternative remedier og under primitive forhold. Skolegang får de heller ikke, for her er det "hjemmeundervisning". For Taras del betyr det at hun lærer å lese av en av sine brødre, og lesestoffet hennes inntil hun får begynne på skolen i en alder av 17 år, begrenser seg til  farens religiøse skrifter. 

Tara preges av den forskrudde familien også etter at hun har flyttet hjemmefra. Hun mangler totalt sosial teft, og hun opplever sosial angst i møtet med andre og annerledes tenkende mennesker. De allminnelige, altså. Derfor søker hun til stadighet tilbake til sitt fødested, selv om dette er forbundet med farens maktovergrep, morens likegyldighet og brorens voldsutøvelse.

Tapte og vant. Foreldrene nektet 
henne å gå på skole i barndommen. 
Nå har Tara Westover doktorgrad 
fra Cambridge. Foto: Stephen Voss/Redux

Eventyrlig debut

Tara Westover (født ca. 27-29. september 1986) var frem til 2018 mest kjent som historiker og essayist, men med utgivelsen av memoarene sine i Noe tapt og noe vunnet (originaltittel Educated) endret dette seg radikalt. Da boken kom ut våren 2018, gikk den rett inn på New York Times' bestselgerliste, hvor den ble liggende hele året. og ikke bare det. President Obama hadde den på leselisten sin, og sikkert mange andre betydningsfulle mennesker. Den er under utgivelse i hele 54 land, og den er belønnet med en rekke priser og utmerkelser. 

Historien om Taras kamp for å oppnå kunnskap og akademisk aksept, er med andre ord salgbar world wide. Men, det er synd å si det, det er nok historien om omsorgssvikt, overgrep, barnemishandling, fanatisme og religiøs indoktrinering som bergtar mest. Og det er virkelig en forferdelig historie!

I bokens nåtid er Tara på topp i karrieren, men bruddet med familien er et uomtvistelig faktum. Kunnskap om den virkelige verden har altså, til tross for Taras iherdige bestrebelser, ikke latt seg forene med den virkeligheten familien i Buck's Peak relaterer seg til. Forldrene og tre av søsknene har slått hånden av henne, noe som kanskje ikke er til å undres over etter den skildringen hun har gitt av dem. På spørsmål om utgivelsen har vært verdt dette tapet, var hun i 2019 usikker. Hun sier til DN.no:

"– Jeg tenker bare på det som en historie, sier den 32-årige forfatterdebutanten.
– Jeg håper leserne kommer dit at de skjønner at det ikke er noen karikatur. For meg er det en historie om å vokse opp og legge ting bak seg, samtidig som du prøver å holde fast ved tingene som var verdifulle."


Hva som er vunnet for Tara, er innlysende, hva som er gått tapt er jeg litt usikker på. Barndom? Oppvekst? Familie? Det er påtagende lite kjærlighet (i noen form) i skildringen, og uansett hvor dysfunksjonell en familie er, vil det vel alltid være noe som forbindes med varme. Her er det nada, og det blir ubegripelig hvorfor Tara igjen og igjen søker tilbake til hjemtraktene. For meg blir tittelen Noe tapt og noe vunnet derfor misvisende. Den engelske tittelen Educated: A memoir er mer dekkende.

Når det er sagt; Westover skriver godt. I hvert fall er den norske utgaven en skikkelig pageturner.

Kilder

 Mohr, Emil L.: "Hun brøt med familien og skrev memoarsuksessen Educated", Dagens Næringsliv, 14. februar 2019.  https://www.dn.no/d2/bok/tara-westover/bok/usa/hun-brot-med-familien-og-skrev-memoarsuksessen-educated/2-1-536586

Beathes Bibliotek: Gripende og sterk oppvekstskildring, 5. mars 2019. https://beathesbibliotek.wordpress.com/2019/03/05/noe-tapt-og-noe-vunnet-av-tara-westover/

Tara Westover på Wikipedia
 Noe tapt og noe vunnet på Bokelskere.no

"Under solen finnes ikke noe nytt"

Navnet Sinuhe har tilknytning til et gammelt egyptisk sagn fra Mellomrikets tid, da en egyptisk kongesønn måtte flykte fordi han ved et tilfelle fikk kjennskap til en av faraos statshemmeligheter. Som kongesønnen må også Sinuhe i Waltaris roman flykte fordi han bærer på en slik hemmelighet. Mange reiser og et liv i utlendighet preger dem begge, men ellers har de lite til felles. 

 

Romanens Sinuhe er en ensom mann. Hans opphav er ukjent, for han ble som spebarn funnet drivende i en sivbåt på Nilen. Til tross for de enkle forholdene han vokser opp under, havner han likevel i ung alder på den grønne gren. Men akk, hans lykke vendes raskt til ulykke ved  maktkampen, intrigene og skjørlevnedet ved faraos hoff. Han må balansere på stram line for å holde seg til venns både med farao, presteskapet og den aggressive hærføreren Horemheb. Det må som det må gå, og etter etter et omflakkende og stormfullt liv i Midt-Østen på 1300-tallet før Kr., er Sinuhe forvist til et goldt og øde sted hvor han er dømt til eksil resten av sine dager. Her bruker han tiden til å skrive ned fortellingen om sitt liv. 

 

Sinuhes navn i hieroglyfer. Betydningen er "sønn av Sycamor" (viktig tresort) eller "sønn av Nut, Isis eller Hator" (gudinner)

 

"JEG SINUHE, SØNN av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem (Egypt), for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. (...) Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg at jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid." Med dette plasserer Sinuhe seg i en sterk fortellertradisjon, men gjennom sine 15 "bøker" bedyrer han at han ikke har lesere i tankene. Her stoler vi vel ikke helt på fortelleren, for hans beretning er blitt til romanen Sinuhe Egypteren, en av 1900-tallets store klassikere. Romanen, eller snarere eposet, ble utgitt i 1945 og er ført i pennen av den finske forfatteren Mika Waltari. 

Lag på lag 

 

Romanen har mange lag, men er først og fremst en intens og eventyrlig fortelling om legen Sinuhes liv. Handlingen er lagt til oldtidens Egypt, særlig i regjeringstiden til farao Akhnaton i det 18. dynasti. Akhnatons korte regjeringstid var en tid full av ulykker og store begivenheter, motsetninger, blomstring og undergang. Akhnaton styrtet nemlig den gamle guden Amon og innførte med makt Aton som eneste lovlige gud. Rammen for handlingen er altså revolusjon i en tvers igjennom religiøs stat, og denne statens konflikter med omkringliggende stater med andre guder og andre skikker.  

Sinuhe selv er gudløs, men skjebnen og en rekke tilfeldigheter fører til at han blir Akhnatons personlige lege, såkalt kongelig "hodeskalleborer", men også hans venn og støttespiller. Ved Aknatons hoff møter han dessuten krigeren Horemheb som han knytter nære bånd til, og det er i maktkampen mellom Akhnaton, presteskapet og hærføreren Horemheb at Sinuhes liv utspiller seg. Egypteren Sinuhe kan leses som en historisk roman om maktkamp og storpolitikk i oldtidens Egypt. I så henseende er romanen ikke for pingler; her er det krig, vold, tortur, blod, lemlestelse og død så det holder. Men den kan også leses som en kommentar til Waltaris samtid, hvor Europa under den 2. verdenskrig ikke står tilbake for oldtidens Midt-Østen når det gjelder vold og menneskelig lidelse. 

Gjennom våre dagers hendelser i Syria, Palestina, Afghanistan, Irak, Iran - og Egypt også for den del, lyder et sterkt ekko fra Sinuhes nedtegnelser, og romanen kan derfor også leses som en dystopi. 

 

Maktkamp og krig er selvsagt en viktig del av historien. Jeg hadde imidlertid større glede av miljø- og menneskeskildringene fra en svunnen tid, for som ambassadør for Akhnaton og spion for Horemheb, er Sinuhe nemlig stadig på reisefot. I tillegg til hendelsene i Egypt, byr romanen på et livaktig nærbilde av det da egyptisk dominerte Syria (Levanten), Mitanni, Babylon, det minoiske Kreta, og av de nådeløse hettittene. Dette er fiksjon, javel. I forordet til den norske oversettelsen hevder Peter Bendow (oversetteren) likevel at Waltari (forfatteren) "har behandlet stoffet med inngående historisk kunnskap og med en innforlivelse i tiden og en levende oppfatning av mennesker". Slik diktning gir ofte et sannere bilde av virkeligheten enn virkeligheten selv, og i Egypteren Sinuhe er det bare lukten som mangler. Det holder for meg.

 

Intet er nytt under solen

 

Sinuhe skriver: "Alt går tilbake til det forgagne, og under solen finnes ikke noe nytt. Menneskene forandres heller ikke, selv om deres klær forandres og språket blir annerledes." Her ligger noe av det mest verdifulle i romanen. Den forteller om de evige menneskelige problemer og sannheter som er like aktuelle i dag som til alle tider. Dessverre og heldigvis, vil jeg si. Dessverre fordi menneskets historie fremstår som en endeløs massakre som ikke avtar. Heldigvis fordi vi sannsynligvis har en medfødt evne til å forstå hverandre over alle grenser, både i tid og rom. Det åpner for en fellesmenneskelig forståelse av hva som skal til for forsoning, noe også Sinuhe kommer frem til når han avslutter sin siste bok. Egypteren Sinuhe kan på den måten leses som en metaroman som kommenterer skriveprosessens og skjønnlitteraturens betydning.

 

En gudbenådet forteller

"Mika Waltari skreiv 100 bøker, 26 skodespel og dreiebok til 33 filmar. Den store finske forfattaren skapte litteratur som nektar å døy," skrev Tor Obrestad om Mika Waltari (1908-1979). Waltari ble verdenskjent for romanen Egypteren Sinuhe, der han kombinerer bred historisk kunnskap med sterk innlevelse i i en fremmed kultur. 



Mika Waltari ble født i Helsingfors i 1908. Presten og lektorfaren døde da han var fem år, og moren, som arbeidet på kontor, sørget for at de tre barna fikk utdannelse. Mika tok artium 17 år gammel, det samme året som han debuterte, og han var ferdig med hovedfag i filologi da han var 21. Siden pakket han ryggsekken og reiste rundt i Europa i mange år mens han utdannet seg til forfattergjerningen. Waltari deltok i den unge finske forfattergrupperingen som kalte seg «Fakkelbærerne», en gruppe som hadde ett mål: «Åndelig frihet, friheten til å kritisere og behandle alt.» Slagordet til gruppe var «Åpne vinduer mot Europa!»

 

Sinuhe egypteren ble filmatisert i 1954, og "The Egyptian" ble nominert til en Oscar for beste filmfotografi året etter. Mer er det vel ikke å si om den saken, annet enn at boka garantert er bedre enn filmen.  

Kilder

Waltari, Mika: Egypteren Sinuhe. Oslo, 2008. Aschehoug

Wikipedia om romanen

Bokkilden om romanen
Obrestad, Tor: "Mika Waltari - gudsbenåda forteljar", Bergens Tidende, 14. oktober 2001