Et mektig epos om et liv

En følelse av hans egen identitet kom over ham med plutselig kraft, og han kjente seg styrket av den. Han var seg selv, og han visste hva han hadde vært.

John Williams' glemte perle fra 1965, «Stoner», er i all sin stillferdige langsomhet et mektig epos om et liv.

Litteraturen er full av uoppdagede perler. «Stoner» er en av dem. Boken utkom i 1965 i et opplag på slunkne 2000. Og ble fort glemt. 40 år senere ble den gjenutgitt i en amerikansk klassikerserie. «Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om», fastslo The New Yorker. Berømte forfattere trykket den til sitt bryst. Utenlandske forlag ble nysgjerrige. Og langsomt – like langsomt som bokens handling skrider frem – er den glemte romanen i ferd med å erobre verden.

At boken ikke slo an blant leserne da den ble utgitt i 1965, er nesten uforståelig med tanke på romanens seiersgang 40 år etter. Men det er nok kanskje fordi den var «to close to home». Romanen rører ved sider ved amerikanske samfunnet på 1960-tallet som det sannsynligvis var vanskelig for leserne på den tiden å svelge.  Ekteskapet (som var en hellig institusjon) er under lupen, så også kvinners seksualitet (som man ikke snakket om). Og ikke minst Universitets-kulturen (som var preget av intriger og maktkamp). Men i dag ser altså både amerikanerne og alle vi andre annerledes på sakene. 

 Et liv, kort og godt

Den ytre handlingen lar seg lett oppsummere: Bondesønnen William Stoner begynner å studere agronomi. Han skal overta familiegården, men lar seg – noe overraskende – fengsle av litteratur og språk. Til slutt frasier han seg gården og velger en akademisk karriere. Som universitetsprofessor blir han en eksentrisk skrue. Han lever i et kaldt ekteskap, han forelsker seg i en yngre student, han støter på motgang på universitetet, og til slutt dør han.

Romanen byr imidlertid på et helt register av tema og lesemåter: Det handler om klassereiser; om hva som skjer både med de som reiser og de som blir igjen, det handler om krigens etiske dilemma for en ung mann, det handler om hvor langt en skal gå for å tekkes overordnede med dårlig dømmekraft og det handler om kjærligheten både til mennesker og bøker, for å nevne noe. Men først og sist handler det om å være grunnleggende alene i verden. 

Det er vel derfor riktig å si at Stoner handler om det å være menneske. Stoners liv fremstår som trist, men med fine øyeblikk. Skildringen av Stoners samtale med professoren Sloane, der Stone blir overtalt til å bli lærer, er ett av dem. «Men skjønner du ikke, herr Stone?», spurte Sloane. «Skjønner du det ikke selv? Du skal bli lærer.» (…) «Er du sikker?» «Jeg er sikker, sa Sloane mykt. «Hvordan kan du vite det? Hvordan kan du være så sikker?» «Det er kjærlighet, herr Stoner,» sa Sloane muntert. «Du er forelsket. Det er så enkelt som det.» (side 23 ) Kjærligheten det er snakk om her, er kjærligheten til litteraturen – som altså på denne måten blir introdusert og kommer til å bli ankerfestet i  Stoners liv.  Til tross for romanens relativt lave puls, viser den at Stoner har evne til lidenskap: «Det var en lidenskap som kom fra hverken ånden eller kjødet. (…) Til en kvinne eller et dikt» . Beskrivelsen av Stoners samvær med datteren i arbeidsværelset er også fylt med lys (side 100).

Det er William Shakespeares sonett 73 (side 16) som for alvor vekker Stoners kjærlighet til litteraturen. Diktet utforsker aldring og dødelighet gjennom tre sterke metaforer: senhøst (årstidenes kveld), skumring (dagens kveld) og asken av en utbrent ild (livets kveld). Til slutt knytter diktet tematikken til kjærlighetens styrke i møte med døden.

 

"Den årstid som du ser i meg, er den
da gule, spredte eller ingen blad
på frostridd kvist og gren er blitt igjen:
De nakne hvelv hvor fugler nylig kvad.
I meg ser du den skumringav en dag 
som etter solefall i vest dør bort, 
og mer og mer får nattens mørke drag:
I meg ser du en ild som ulmer matt
på asken av sin ungdom, der den vil
snart ånde ut på dødsleiet, forlatt,
fortært av det som gjorde den til ild.
Du skuer dette, elsker desto mer
det kjæredu snart ikke lenger ser." 

(oversatt av Erik Bystad 2004)

«Sorgen og gleden de vandre til hope» skrev salmedikteren Thomas Kingo i 1681. Slik fremstår også Stoners liv på 1900-tallet, og slik kan menneskelivet gjerne beskrives i sin alminnelighet.Stoner handler altså om de evige ting: unnfangelsen, fødselen, livet og døden. Og kjærligheten ikke minst. Det er nok derfor den fanger oss – selv uten den store dramatikken. Språklig sett er dette en inner-tier, både på originalspråket og i norsk oversettelse.

 

Ikke bare jubel

Ikke alle har omfavnet Stoner. Blant dem er Kristin Buvik Sivertsen i Dagsavisen (6. august 2014). Etter hennes mening er Stoner en oppskrytt roman, og det at denne boka har fått så positiv omtale, viser først og fremst at det er gode pressefolk som har gjort markedsføringsarbeidet. 

Hun har flere innsigelser. Én av dem er beskrivelsen av universitetsmiljøet. Hun mener universitetsmiljøet blir framstilt skjematisk, der de som ønsker seg en karriere er falske unnasluntrere og de som er intelligente, er blaserte og arrogante. Stoner mener hun blir skildret nesten utelukkende positivt og framstår derfor som en forutsigbar eventyrfigur. Når han holder fast på sin verdighet og aldri er motivert av makt, ærgjerrighet eller sjalusi, mener Buvik Sivertsen det er prisverdig, men "akk så endimensjonalt". 

Et annet aspekt som er problematisk for Buvik Sivertsen, er "de enormt stereotype framstillingene av kvinnene og ekteskapet". Kvinnene er etter hennes mening enten frigide og fæle som Stoners kone Edith eller fantastiske elskerinner som vel egentlig ikke har noen egen personlighet, som Katherine. I tillegg til denne unyanserte framstillingen av kone og elskerinne, blir ekteskapet som institusjon også skildret skjematisk. For Buvik Siverstsen er Stoners ekteskap et fengsel der han for alltid er bundet til sin manipulative og fæle kone. Et fangenskap som han, av sitt hjertes godhet og i kraft av sin selvoppofrende personlighet, underkaster seg. 

 Anmelderens konklusjon er at Stoner er en sentimental historie med karakterer uten dybde. Henne om det, og hun hadde kanskje oppfattet dybden hvis hun hadde tatt på seg 1915-brillene. Hennes kritikk ble da heller ikke stående uimotsagt, og debatten kan følges her:

«Freidig om «Stoner»  14. august 2014, Erik Nord 
Uspennende og uinspirerende 22. august 2014,  Kristin Buvik Sivertsen 
Et spørsmål om smak 28.august 2014, Bernhard Ellefsen

 

John Edward Williams 

John Edward Williams (1922-1994) var en amerikansk forfatter. Han er mest kjent for romaner som Butcher's Crossing (1960), Stoner (1965) og Augustus (1972). I 1972 fikk han National Book Award for Augustus, sammen med John Barth. Stoner ble utgitt på nytt i 2005 og ble mottatt med beundring av både kritikere og lesere. Romanen ble da oversatt til en rekke europeiske språk og ble en bestselger i mange land. Norsk utgave kom i 2014.

Williams ble født i Clarksville, Texas i 1922. Han deltok under andre verdenskrig i India, Kina og Burma, og skal ha begynt på romanen Nothing But the Night, som kom ut i 1948, under krigen.

Ved krigens slutt flyttet Williams til Denver, Colorado og studerte der fram til 1950. Diktsamlingen The Broken Landscape ble skrevet der og kom ut i 1949. Videre studier førte ham til University of Missouri, der han fullførte sin doktoravhandling i engelsk litteratur i 1954. Deretter vendte han tilbake til Denver som professor og leder for programmet i kreativ skriving.

Butcher's Crossing (1960) er en moderne western lagt til en oppdiktet grenseby. Den viser hvor hardt og farlig buffalo-jegernes liv er, og er indirekte et oppgjør med mange av mytene i en populærsjanger. Stoner (1965) er en universitetsroman som nokså detaljert følger det heller tragiske livet til den mislykkede universitetslæreren William Stoner – både som professor, ektemann og far – helt fram til hans død. Etter nyutgivelsen i 2005 har mange kjente forfattere uttrykt sin begeistring for boken og bidratt til at den har fått en renessanse, lenge etter forfatterens død. Augustus (1972) er en historisk roman fra en tid med ufred og strid i Romerriket; den kom på norsk etter Stoner, i 2016.

Williams redigerte også en samling med korte dikt fra engelsk renessanse (1963) og diktsamlingen The Necessary Lie (1965). Han etterlot seg en uferdig roman da han døde i 1994.

 

 

 Kilder 

Williams, John: Stoner (1965) Norsk utgave 2014 
Bokanmeldelse: John Williams: "Stoner". Tom Egeland, VG 25. august 2014 
 John Williams (forfatter): SNL
Vellagra amerikansk roman. Marta Norheim, NRK 27. juli 2014, oppdatert 2019
«Freidig om «Stoner»  Dagsavisen 14. august 2014, Erik Nord 
Uspennende og uinspirerende Dagsavisen 22. august 2014,  Kristin Buvik Sivertsen 
Et spørsmål om smak Dagsavisen 28.august 2014, Bernhard Ellefsen