"Under solen finnes ikke noe nytt"

Navnet Sinuhe har tilknytning til et gammelt egyptisk sagn fra Mellomrikets tid, da en egyptisk kongesønn måtte flykte fordi han ved et tilfelle fikk kjennskap til en av faraos statshemmeligheter. Som kongesønnen må også Sinuhe i Waltaris roman flykte fordi han bærer på en slik hemmelighet. Mange reiser og et liv i utlendighet preger dem begge, men ellers har de lite til felles. 

 

Romanens Sinuhe er en ensom mann. Hans opphav er ukjent, for han ble som spebarn funnet drivende i en sivbåt på Nilen. Til tross for de enkle forholdene han vokser opp under, havner han likevel i ung alder på den grønne gren. Men akk, hans lykke vendes raskt til ulykke ved  maktkampen, intrigene og skjørlevnedet ved faraos hoff. Han må balansere på stram line for å holde seg til venns både med farao, presteskapet og den aggressive hærføreren Horemheb. Det må som det må gå, og etter etter et omflakkende og stormfullt liv i Midt-Østen på 1300-tallet før Kr., er Sinuhe forvist til et goldt og øde sted hvor han er dømt til eksil resten av sine dager. Her bruker han tiden til å skrive ned fortellingen om sitt liv. 

 

Sinuhes navn i hieroglyfer. Betydningen er "sønn av Sycamor" (viktig tresort) eller "sønn av Nut, Isis eller Hator" (gudinner)

 

"JEG SINUHE, SØNN av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem (Egypt), for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. (...) Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg at jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid." Med dette plasserer Sinuhe seg i en sterk fortellertradisjon, men gjennom sine 15 "bøker" bedyrer han at han ikke har lesere i tankene. Her stoler vi vel ikke helt på fortelleren, for hans beretning er blitt til romanen Sinuhe Egypteren, en av 1900-tallets store klassikere. Romanen, eller snarere eposet, ble utgitt i 1945 og er ført i pennen av den finske forfatteren Mika Waltari. 

Lag på lag 

 

Romanen har mange lag, men er først og fremst en intens og eventyrlig fortelling om legen Sinuhes liv. Handlingen er lagt til oldtidens Egypt, særlig i regjeringstiden til farao Akhnaton i det 18. dynasti. Akhnatons korte regjeringstid var en tid full av ulykker og store begivenheter, motsetninger, blomstring og undergang. Akhnaton styrtet nemlig den gamle guden Amon og innførte med makt Aton som eneste lovlige gud. Rammen for handlingen er altså revolusjon i en tvers igjennom religiøs stat, og denne statens konflikter med omkringliggende stater med andre guder og andre skikker.  

Sinuhe selv er gudløs, men skjebnen og en rekke tilfeldigheter fører til at han blir Akhnatons personlige lege, såkalt kongelig "hodeskalleborer", men også hans venn og støttespiller. Ved Aknatons hoff møter han dessuten krigeren Horemheb som han knytter nære bånd til, og det er i maktkampen mellom Akhnaton, presteskapet og hærføreren Horemheb at Sinuhes liv utspiller seg. Egypteren Sinuhe kan leses som en historisk roman om maktkamp og storpolitikk i oldtidens Egypt. I så henseende er romanen ikke for pingler; her er det krig, vold, tortur, blod, lemlestelse og død så det holder. Men den kan også leses som en kommentar til Waltaris samtid, hvor Europa under den 2. verdenskrig ikke står tilbake for oldtidens Midt-Østen når det gjelder vold og menneskelig lidelse. 

Gjennom våre dagers hendelser i Syria, Palestina, Afghanistan, Irak, Iran - og Egypt også for den del, lyder et sterkt ekko fra Sinuhes nedtegnelser, og romanen kan derfor også leses som en dystopi. 

 

Maktkamp og krig er selvsagt en viktig del av historien. Jeg hadde imidlertid større glede av miljø- og menneskeskildringene fra en svunnen tid, for som ambassadør for Akhnaton og spion for Horemheb, er Sinuhe nemlig stadig på reisefot. I tillegg til hendelsene i Egypt, byr romanen på et livaktig nærbilde av det da egyptisk dominerte Syria (Levanten), Mitanni, Babylon, det minoiske Kreta, og av de nådeløse hettittene. Dette er fiksjon, javel. I forordet til den norske oversettelsen hevder Peter Bendow (oversetteren) likevel at Waltari (forfatteren) "har behandlet stoffet med inngående historisk kunnskap og med en innforlivelse i tiden og en levende oppfatning av mennesker". Slik diktning gir ofte et sannere bilde av virkeligheten enn virkeligheten selv, og i Egypteren Sinuhe er det bare lukten som mangler. Det holder for meg.

 

Intet er nytt under solen

 

Sinuhe skriver: "Alt går tilbake til det forgagne, og under solen finnes ikke noe nytt. Menneskene forandres heller ikke, selv om deres klær forandres og språket blir annerledes." Her ligger noe av det mest verdifulle i romanen. Den forteller om de evige menneskelige problemer og sannheter som er like aktuelle i dag som til alle tider. Dessverre og heldigvis, vil jeg si. Dessverre fordi menneskets historie fremstår som en endeløs massakre som ikke avtar. Heldigvis fordi vi sannsynligvis har en medfødt evne til å forstå hverandre over alle grenser, både i tid og rom. Det åpner for en fellesmenneskelig forståelse av hva som skal til for forsoning, noe også Sinuhe kommer frem til når han avslutter sin siste bok. Egypteren Sinuhe kan på den måten leses som en metaroman som kommenterer skriveprosessens og skjønnlitteraturens betydning.

 

En gudbenådet forteller

"Mika Waltari skreiv 100 bøker, 26 skodespel og dreiebok til 33 filmar. Den store finske forfattaren skapte litteratur som nektar å døy," skrev Tor Obrestad om Mika Waltari (1908-1979). Waltari ble verdenskjent for romanen Egypteren Sinuhe, der han kombinerer bred historisk kunnskap med sterk innlevelse i i en fremmed kultur. 



Mika Waltari ble født i Helsingfors i 1908. Presten og lektorfaren døde da han var fem år, og moren, som arbeidet på kontor, sørget for at de tre barna fikk utdannelse. Mika tok artium 17 år gammel, det samme året som han debuterte, og han var ferdig med hovedfag i filologi da han var 21. Siden pakket han ryggsekken og reiste rundt i Europa i mange år mens han utdannet seg til forfattergjerningen. Waltari deltok i den unge finske forfattergrupperingen som kalte seg «Fakkelbærerne», en gruppe som hadde ett mål: «Åndelig frihet, friheten til å kritisere og behandle alt.» Slagordet til gruppe var «Åpne vinduer mot Europa!»

 

Sinuhe egypteren ble filmatisert i 1954, og "The Egyptian" ble nominert til en Oscar for beste filmfotografi året etter. Mer er det vel ikke å si om den saken, annet enn at boka garantert er bedre enn filmen.  

Kilder

Waltari, Mika: Egypteren Sinuhe. Oslo, 2008. Aschehoug

Wikipedia om romanen

Bokkilden om romanen
Obrestad, Tor: "Mika Waltari - gudsbenåda forteljar", Bergens Tidende, 14. oktober 2001 

"Det är synd om människorna"

Tommi Kinnunens romaner om jordmoren Maria og hennes etterslekt har gjort sterkt inntrykk på meg. Så mye smerte, så lite glede. Men likevel; livet leves.

Kjært barn har mange navn, og Der fire veier møtes (2014) er blant annet blitt  karakterisert som slektsroman, historisk roman og psykologisk-realistisk roman. Kollektivroman ville jeg kanskje også tatt med som merkelapp. For som tittelen tilsier, er det flere blikk på historien her. Gjennom de fire som spiller hovedrollene, avdekkes de sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forholdene på et lite kirkested nær Uleåborg nord i Finland (sannsynligvis Kuusamo) Handlingen utspiller seg gjennom nær 100 år (1896-1995).

Romanen er firedelt, og det starter med jordmoren Maria fra unge år og framover, går videre med datteren Lahja og svigersønnen Onni, før det hele blir avsluttet med svigerdatteren deres igjen: Kaarina. Så langt følger Kinnunen tradisjonen. Men våre forventninger brytes når det gjelder tidslinjen. Onni kommer nemlig helt til slutt, og det viser seg at det er han som er bærer av slektens mørke hemmelighet.

«Maria» i boken var den første jordmoren i
Kuusamo. Her er hun foran huset sitt, før det
brant under krigen. Hanna het hun i
virkeligheten.
Foto: Privat

Romanen gir oss punktnedslag i hvert enkelt liv, markert med årstall. For hver ny person får vi et nytt blikk på hendelser og sammenhenger. Historien kommer gradvis til syne, og bildet får stadig flere detaljer. Gjennom skiftende synsvinkel avdekkes det at omverdenens syn ikke alltid stemmer med personenes indre. Og det er her vi finner smertens episenter.

Den store historien spiller ikke hovedrollen i Der fire veier møtes, selv om det historiske danner en presis og revelant ramme. Krig, evakuering, fattigdom og umenneskelig slit er med, slik vi forventer av store, finske romaner. De sterke kvinnene (som krever og tar sin rett) må også vike for den såre historien om de som ikke passer inn, de som er vingestekket av livet. De som ikke er som de andre.

Bla i boka

Det er den samme familien vi følger i oppfølgeren Lyset bak øynene fra 2017. Også her er det flere stemmer, denne gang i hovedsak to, de som skiller seg ut. De som ikke er som de andre. Den  ene stemmen er Helenas. Hun er datter av Onni og Lahja, og etter et meslingeangrep i barndommen, er hun blitt blind. Hun er en viktig del av familien, men blir tvunget til å gå sine egne veier. I denne familien skal kvinnene nemlig klare seg selv. De skal ikke være økonomisk avhengig av noen. Hun blir sendt på blindeskole i Uleåborg, og kommer etterhvert til å livnære seg som pianostemmer. Hun kommer aldri over savnet av familien der hjemme.

Helena blir gift med Kari, som har et sterkt ønske om barn. Etter en rekke svangerskap som mislykkes, strander ekteskapet. Helenas hemmelighet er at hun selv har stått bak abortene. Siden hun er blind, våger hun ikke å påta seg morsrollen.

Helena får et nært forhold til den andre outsideren i romanen, nemlig nevøen Toumas. Han treffer henne i Helsingfors og blir kjent med nye sider ved henne. Hvordan er det å leve hele livet som en som må stå utenfor? Går det an å bli akseptert som den man er? Thoumas har nemlig også en hemmelighet, nemlig at han elsker menn. Dette blir derfor en historie om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei, om ønsket om å bli far og om kunsten å være forelder.

– Han er min farfar. Det er fra da de bygde
opp kirken i Kuusamo etter andre
verdenskrig, sier Tommi Kinnunen.
Foto: Privat

Slektens mørke hemmelighet er altså menn som elsker menn. For Onni, Helenas far og Thoumas bestefar, endte det med tragedie. Han var den som bygget opp slektshjemmet etter krigen, rom på rom, men han fant ikke plass til seg selv. Noe lysere er historien om Thoumas, men det at han ikke lykkes i å bli forelder., er en stor sorg.

Romanene kunne lett blitt en veldig trist historie om menn som elsker menn. Det er de ikke blitt. Siden hemmelighetene avdekkes gradvis, trer Onni og Thoumas frem som hele mennesker - ikke bare som homofile. Mye smerte, ja. Men som motvekt, og som resept på overlevelse, finner vi kjærligheten. Først og fremst den fysiske kjærligheten mellom mennesker, som er skildret med høy intensitet. Men også kjærligheten til naturen på og rundt det lille kirkestedet. Scenene og skildringene fra famliens hytte, er fylt med varme og lys. Også for den blinde Helena.

Kinnunen medgir selv at han bygger romanene på sin egen slekts historie. Han vokste opp med hele familien, i huset til besteforeldrene. Inspirasjonen til å skrive fikk han av å bla i gamle familiealbum. Han forteller at det fineste med oppveksten var den sterke følelsen av å være en del av en generasjon. I et inervju med NRK (14. februar 2016) sier han følgende: – Jeg er ikke så viktig. Det høres sikkert rart ut. Men alt handler ikke om meg, jeg er ikke den viktigste i verden. Jeg er bare en. Etter meg kommer det flere. Og før meg har det vært mange.


Kilder:
NRK Kultur: Original og intens slektsroman
NRK Kultur: Det var aldri meningen å gi ut boken
Pax forlag: Lyset bak øynene  
Bokelskere.no: Lyset bak øynene