Cappelen Damm (Boktips)presenterer i disse dager Ingvar Ambjørnsens Reiser i det skjulte, en helt ny nettføljetong for
koronatiden som selv ikke forfatteren kjenner hele fortsettelsen
av. På nettsiden Reiser i det skjulte finner du alle de ferdige kapitlene. Bli med og les
mens historien blir til!
En thriller inspirert av korona-tiden
Reiser i det skjulte er en thriller– en spenningstekst som Ingvar Ambjørnsen nå
er midt i skriveprosessen med. Selve plottet er en idé som har ligget i
skuffen hans siden 2016, et skrivearbeid han valgte bort til fordel for Elling-romanen Ekko av en venn.
Denne våren fant han ut at plottet var som skapt for
korona-situasjonen vi er inne i. Han kjenner de lange linjene i denne
romanen, men er nesten like spent som leserne vil være på hvordan det
skal utvikle seg. Dette er bokstavelig talt en tekst som skapes rett før
den møter leserne, og utviklingen er åpen.
Renate og Sune
I de første 16 kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate
har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig
lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del
Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved
kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og
mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har
forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Egen Facebook-gruppe
Samtidig som du på Boktips leser føljetongen, kan du engasjere deg i diskusjonen om romanen i den nyopprettede Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Ingvar Ambjørnsen har tidligere hatt god dialog med sine lesere om Elling-romanene i den aktive Facebook-gruppa Elling-nytt. Nå håper han at mange lesere også vil bli med i Reiser i det skjultes Facebook-gruppe,
hvor alle kan bli medlem og kommentere romanen underveis. Kanskje vil
Ambjørnsen også selv av og til kommentere det som skjer i gruppa der han
finner det naturlig.
Nye kapitler av Reiser i det skjulte kommer på Boktips hver tirsdag og fredag. Det er bare å følge med!
Jeg fikk nylig overlevert pinnen i en bokstafett der oppdraget var ━ i sju dager ━ å dele en bok jeg har lest. Ingen forklaringer, ingen
kritikker, bare omslagene. Og hver dag sende utfordringen videre til
en Facebook-venn. Så gøy! Jeg synes imidlertid det var veldig, veldig vanskelig ikke å kommentere, noe jeg ikke var alene om, viste det seg. Det handler jo tross alt om mine (våre) beste leseopplevelser. Slik ble utvalget:
DAG 1
1. mars 2020: For meg er det altså dag 1 i bokstafetten. Jeg velger romanen "Arr"
av Auður Ava Ólafsdóttir, som hun velfortjent fikk Nordisk råds
litteraturpris for i 2018. En skikkelig feel-good leseopplevelse om (et
planlagt) selvmord – tro det eller ei!
Jeg sender stafettpinnen videre til Jóhanna G Hafliðadóttir.
Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det
holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer, eller
kommentarer er nødvendige. Bare pirr vår leselyst!
DAG 2
2. mars 2020: Da
er det dag 2 i bokstafetten for meg. Jeg velger meg romanen "Egypteren
Sinuhe» av Mika Waltari som ble lest sønder og sammen i mitt
barndomshjem. Romanen er en «glemt» klassiker fra 1945 som kanskje er
mer aktuell enn noensinde.
Jeg sender stafettpinnen videre til Ingrid Amundsen.
Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder
med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er
nødvendige. Bare leselyst!
DAG 3
3. mars 2020: Så
var det 3. dag i stafetten. Som langt over gjennomsnittet interessert i
antikkens kultur og de myter som er overlevert oss fra den tid, har jeg
valgt romanen "Strändernas svall" av Eyvind Johnson. Den ytre
handlingen er den hellenske heltens Odyssevs’ reise fra krigen i Troja hjem til Ithaka, «Odysséen» med andre ord. Men her er mye
mer! I motsetning til i det klassiske verket har Odyssevs i Eyvind
Johnsons universers nemlig fått en psykologisk dimensjon. Han skildres
som en nyansert person, en angerfull kriger som er mett av krig. Vi
møter med andre ord mennesket bak myten, og dette gjør romanen like
aktuell i dag som da den utkom i 1946.
På norsk har romanen fått tittelen "Bølgene slår mot strand" (1948).
Jeg sender stafettpinnen videre til Gløer Langslet.
Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder
med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er
nødvendige. Bare leselyst!
DAG 4
4. mars 2020: På
bokstafettens 4. dag velger jeg meg «Havboka, eller Kunsten å fange en
kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider» av
Morten A. Strøksnes. En tidligere kollega spurte meg en gang om hva
slags bok dette var, og jeg ble svar skyldig. Riktignok lanserte
forlaget (Oktober) den under kategorien «Sak & Essay», men jeg vet
ikke jeg. Det jeg vet, er at den tok helt pusten fra meg. Den rommer
liksom alt!
Obs! Fotnotene må leses nøye underveis. De er en del av moroa.
Jeg sender stafettpinnen videre til forannevnte tidligere kollega Kristian Otterstad Andresen,
sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise
omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige.
Bare leselyst!
DAG 5
5. mars 2020: Det
er dag 5 av bokstafetten for min del, og i dag er det «Hundre års
ensomhet» av Gabriel Garcia Márquez som står for tur. For meg ble denne
romanen et intenst første møte med den sør-amerikanske magiske
realismen, og jeg får ennå gåsehud når jeg snubler over den i bokhyllen.
En virkelig litterær klassikerperle!
Jeg sender stafettpinnen videre til min kusine Elisabeth Bryld;
sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise
omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige.
Bare leselyst!
DAG 6
6. mars 2020: På den 6. dag velger jeg «Salme ved reisens slutt» av Erik Fosnes Hansen; fortellingen
om de sju musikerne som seilte med Titanic i aprildagene 1912, og som spilte
salmer og ragtime mens skipet sank. Så vond, så vakker.
Jeg sender stafettpinnen videre til Lars Hagen; sju bøker. Og én
videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen
kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!
DAG 7
Dag
7. velger jeg romanen «Magnet» av Lars Saabye Christensen (2015). Det
er mye snadder på den karens rulleblad, men dette er altså min favoritt.
Jeg sender stafettpinnen videre til Siri Rønningen;
sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise
omslagene. Kritikk, forklaringer eller kommentarer er ikke nødvendige.
Bare leselyst!
Tara Westovers bok Noe tapt og noe vunnet (2018) høster lovord nær sagt i hele verden. Enkelte kaller boka en roman, og innholdet er så skrekkinngytende at det kan være fristende å se på det som fiksjon. Men det er altså en selvbiografi, noe Westover selv slår fast i nest siste kapittel under overskriften "Takk". I siste kapittel, "Merknad til teksten", sår hun imidlertid tvil om hva som egentlig er sannhet i fortellingen. Vi kan med andre ord ikke helt stole på fortelleren, og da er det skjønnlitteratur vi har med å gjøre. En roman med andre ord.
Vunnet: arbeidsmoral, selvstendighet og ansvarsfølelse
I et intervju med DN2 mener Westover at foreldrene tross alt har gitt henne verdier det har vært verdt å ta med seg, og som har bidratt til hennes suksess. Den er nemlig et resultat av hardt, selvstendig arbeid og et altomfattende ansvar for egen overlevelse. Det tror vi på med den historien som foreligger.
Kort fortalt: Tara vokser opp i fjellene i Idaho med mørkreligiøse, mormonske foreldre
som forbereder seg på dommedag: De bunkrer opp med mat, sover med fluktveske i
senga og er motstandere av sykehus og leger. Hele søskenflokken på sju må delta i det harde arbeidet i farens skraphandelbedrift fra ung alder, og som datter i huset må Tara også følge moren på jordmoroppdrag og delta i produksjon av urtemedisiner. Barna får "hjemmeundervisning", så Tara er derfor sytten år gammel første gang hun
setter sine ben i et klasserom.
Som ungdom begynner hun å utdanne
seg selv, og siden hun både er ressurssterk og evnerik, klarer hun opptaksprøven til universitetet. Her lærer hun om
verdensbegivenheter som hun aldri har hørt om før, som Holocaust og om den
amerikanske borgerrettsbevegelsen. Suget etter å vite mer, lære mer, forstå
mer, bringer henne etter hvert til Harvard og Cambridge. En solskinnshistorie rett og slett, men i takt med den strålende akademiske karrieren, øker konfliktnivået med familien hjemme i Idaho.
Tapt: alt det andre
Arbeidsulykker, vold i nære relasjoner, diskriminering av kvinner,
homofile og annerledes tenkende - det er nesten ikke grenser for hva unge Tara og hennes søsken må gjennom før de når voksenalderen. De blir født hjemme, og mangler derfor fødselsattest hele gjengen. Blir de syke eller forulykker de, behandles de hjemme med alternative remedier og under primitive forhold. Skolegang får de heller ikke, for her er det "hjemmeundervisning". For Taras del betyr det at hun lærer å lese av en av sine brødre, og lesestoffet hennes inntil hun får begynne på skolen i en alder av 17 år, begrenser seg til farens religiøse skrifter.
Tara preges av den forskrudde familien også etter at hun har flyttet hjemmefra. Hun mangler totalt sosial teft, og hun opplever sosial angst i møtet med andre og annerledes tenkende mennesker. De allminnelige, altså. Derfor søker hun til stadighet tilbake til sitt fødested, selv om dette er forbundet med farens maktovergrep, morens likegyldighet og brorens voldsutøvelse.
Tapte og vant. Foreldrene nektet henne å gå på skole i barndommen. Nå har Tara Westover doktorgrad fra Cambridge.Foto: Stephen Voss/Redux
Eventyrlig debut
Tara Westover (født ca. 27-29. september 1986) var frem til 2018 mest kjent som historiker og essayist, men med utgivelsen av memoarene sine i Noe tapt og noe vunnet (originaltittel Educated) endret dette seg radikalt. Da boken kom ut våren 2018, gikk den rett inn på New York Times' bestselgerliste, hvor den ble liggende hele året. og ikke bare det. President Obama hadde den på leselisten sin, og sikkert mange andre betydningsfulle mennesker. Den er under utgivelse i hele 54 land, og den er belønnet med en rekke priser og utmerkelser.
Historien om Taras kamp for å oppnå kunnskap og akademisk aksept, er med andre ord salgbar world wide. Men, det er synd å si det, det er nok historien om omsorgssvikt, overgrep, barnemishandling, fanatisme og religiøs indoktrinering som bergtar mest. Og det er virkelig en forferdelig historie!
I bokens nåtid er Tara på topp i karrieren, men bruddet med familien er et uomtvistelig faktum. Kunnskap om den virkelige verden har altså, til tross for Taras iherdige bestrebelser, ikke latt seg forene med den virkeligheten familien i Buck's Peak relaterer seg til. Forldrene og tre av søsknene har slått hånden av henne, noe som kanskje ikke er til å undres over etter den skildringen hun har gitt av dem. På spørsmål om utgivelsen har vært verdt dette tapet, var hun i 2019 usikker. Hun sier til DN.no:
"– Jeg tenker bare på det som en historie, sier den 32-årige forfatterdebutanten.
–
Jeg håper leserne kommer dit at de skjønner at det ikke er noen
karikatur. For meg er det en historie om å vokse opp og legge ting bak
seg, samtidig som du prøver å holde fast ved tingene som var verdifulle."
Hva som er vunnet for Tara, er innlysende, hva som er gått tapt er jeg litt usikker på. Barndom? Oppvekst? Familie? Det er påtagende lite kjærlighet (i noen form) i skildringen, og uansett hvor dysfunksjonell en familie er, vil det vel alltid være noe som forbindes med varme. Her er det nada, og det blir ubegripelig hvorfor Tara igjen og igjen søker tilbake til hjemtraktene. For meg blir tittelen Noe tapt og noe vunnet derfor misvisende. Den engelske tittelen Educated: A memoir er mer dekkende.
Når det er sagt; Westover skriver godt. I hvert fall er den norske utgaven en skikkelig pageturner.
Navnet Sinuhe
har tilknytning til et gammelt egyptisk sagn fra Mellomrikets tid, da
en egyptisk kongesønn måtte flykte fordi han ved et tilfelle fikk
kjennskap til en av faraos statshemmeligheter. Som kongesønnen må også Sinuhe i Waltaris roman flykte fordi han bærer på en slik hemmelighet. Mange reiser og et liv i utlendighet preger dem begge, men ellers har de lite til felles.
Romanens Sinuhe er en ensom mann. Hans opphav er ukjent, for han ble som spebarn funnet drivende i en sivbåt på Nilen. Til tross for de enkle forholdene han vokser opp under, havner han likevel i ung alder på den grønne gren. Men akk, hans lykke vendes raskt til ulykke ved maktkampen, intrigene og skjørlevnedet ved faraos hoff. Han må balansere på stram line for å holde seg til venns både med farao, presteskapet og den aggressive hærføreren Horemheb. Det må som det må gå, og etter etter et
omflakkende og stormfullt liv i Midt-Østen på 1300-tallet før Kr., er Sinuhe
forvist til et goldt og øde sted hvor han er dømt til eksil resten av sine
dager. Her bruker han tiden til å skrive ned fortellingen om sitt liv.
"JEG SINUHE, SØNN av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å
prise gudene i landet Kem (Egypt), for jeg er trett av guder. Ikke for å prise
faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver
jeg dette. (...) Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg
at jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i
fremtid." Med dette plasserer Sinuhe seg i en sterk fortellertradisjon,
men gjennom sine 15 "bøker" bedyrer han at han ikke har lesere i
tankene. Her stoler vi vel ikke helt på fortelleren, for hans beretning er
blitt til romanen Sinuhe Egypteren, en av 1900-tallets store klassikere.
Romanen, eller snarere eposet, ble utgitt i 1945 og er ført i pennen av den
finske forfatteren Mika Waltari.
Lag på lag
Romanen har mange lag, men er først og fremst en
intens og eventyrlig fortelling om legen Sinuhes liv. Handlingen er lagt til
oldtidens Egypt, særlig i regjeringstiden til farao Akhnaton i det 18. dynasti. Akhnatons korte regjeringstid var en tid full av ulykker og store begivenheter,
motsetninger, blomstring og undergang. Akhnaton styrtet nemlig den gamle guden
Amon og innførte med makt Aton som eneste lovlige gud. Rammen for handlingen er
altså revolusjon i en tvers igjennom religiøs stat, og denne statens konflikter
med omkringliggende stater med andre guder og andre skikker.
Sinuhe selv er gudløs, men skjebnen og en rekke tilfeldigheter
fører til at han blir Akhnatons personlige lege, såkalt kongelig
"hodeskalleborer", men også hans venn og støttespiller. Ved Aknatons
hoff møter han dessuten krigeren Horemheb som han knytter nære bånd til, og det
er i maktkampen mellom Akhnaton, presteskapet og hærføreren Horemheb at Sinuhes
liv utspiller seg. Egypteren Sinuhe kan leses som en historisk roman om
maktkamp og storpolitikk i oldtidens Egypt. I så henseende er romanen ikke for
pingler; her er det krig, vold, tortur, blod, lemlestelse og død så det holder. Men den kan også leses som en kommentar til Waltaris samtid, hvor Europa under den 2. verdenskrig ikke står tilbake for oldtidens Midt-Østen når det gjelder vold og menneskelig lidelse.
Gjennom våre dagers hendelser i Syria, Palestina, Afghanistan, Irak, Iran - og Egypt også for den del, lyder et sterkt ekko fra Sinuhes nedtegnelser, og romanen kan derfor også leses som en dystopi.
Maktkamp og krig er selvsagt en viktig del av
historien.Jeg hadde imidlertid større glede av miljø- og menneskeskildringene
fra en svunnen tid, for som ambassadør for Akhnaton og spion for Horemheb, er
Sinuhe nemlig stadig på reisefot. I tillegg til hendelsene i Egypt, byr romanen
på et livaktig nærbilde av det da egyptisk dominerte Syria (Levanten), Mitanni,
Babylon, det minoiske Kreta, og av de nådeløse hettittene. Dette er fiksjon,
javel. I forordet til den norske oversettelsen hevder Peter Bendow
(oversetteren) likevel at Waltari (forfatteren) "har behandlet stoffet med
inngående historisk kunnskap og med en innforlivelse i tiden og en levende
oppfatning av mennesker". Slik diktning gir ofte et sannere bilde av
virkeligheten enn virkeligheten selv, og i Egypteren Sinuhe er det bare lukten
som mangler. Det holder for meg.
Intet er nytt under solen
Sinuhe skriver: "Alt går tilbake til det forgagne, og under solen finnes ikke noe nytt. Menneskene forandres heller ikke, selv om deres klær forandres og språket blir annerledes." Her ligger noe av det mest verdifulle i romanen. Den forteller om de evige menneskelige problemer og sannheter som er like aktuelle i dag som til alle tider. Dessverre og heldigvis, vil jeg si. Dessverre fordi menneskets historie fremstår som en endeløs massakre som ikke avtar. Heldigvis fordi vi sannsynligvis har en medfødt evne til å forstå hverandre over alle grenser, både i tid og rom. Det åpner for en fellesmenneskelig forståelse av hva som skal til for forsoning, noe også Sinuhe kommer frem til når han avslutter sin siste bok. Egypteren Sinuhe kan på den måten leses som en metaroman som kommenterer skriveprosessens og skjønnlitteraturens betydning.
En gudbenådet forteller
"Mika Waltari skreiv 100 bøker, 26 skodespel og dreiebok til 33
filmar. Den store finske forfattaren skapte litteratur som nektar å døy," skrev Tor Obrestad om Mika Waltari (1908-1979). Waltari ble verdenskjent for romanen Egypteren Sinuhe, der han kombinerer bred historisk kunnskap med sterk innlevelse i i en fremmed kultur.
Mika Waltari ble født i Helsingfors i 1908. Presten og
lektorfaren døde da han var fem år, og moren, som arbeidet på kontor, sørget for at de tre barna fikk utdannelse. Mika tok artium 17 år gammel, det samme året som han debuterte, og han var ferdig med hovedfag i
filologi da han var 21. Siden pakket han ryggsekken og reiste rundt i Europa i mange år mens han utdannet seg til forfattergjerningen.
Waltari deltok i den unge finske forfattergrupperingen som kalte seg
«Fakkelbærerne», en gruppe som hadde ett mål: «Åndelig frihet,
friheten til å kritisere og behandle alt.» Slagordet til gruppe var
«Åpne vinduer mot Europa!»
Sinuhe egypteren ble filmatisert i 1954, og "The Egyptian" ble nominert til en Oscar for beste filmfotografi året etter. Mer er det vel ikke å si om den saken, annet enn at boka garantert er bedre enn filmen.
