Døde menn på perm

Aftenposten 30. august 2016

" For omtrent ett hundre år siden omtalte den unge revolusjonære Eugen Leviné i sin siste tale i retten, like før han ble skutt, seg selv og sine kommunistiske kamerater som døde menn på perm.  Det er bare tilfeldigheter som skiller mellom flyktningene som i dag drukner i havet mellom Afrika og Europa, og de som ikke drukner. Sånn sett, tenker Richard, er også hver eneste av de afrikanske flyktningene levende og død samtidig." (side 193)

Richard, nøkkelpersonen i Jenny Erpenbecks roman Går, gikk, har gått (2017), er enkemann og pensjonert professor i klassisk filologi ved Humbolt-unversitetet. På en av sine daglige spaserturer i hjembyen Berlin blir han tilfeldig vitne til demonstrasjonen utenfor rådhuset. Mennene på plassen har kommet over havet fra Afrika. De har flyktet fra krig og konflikt, det vet han. Men hva mer vet han egentlig om dette veldige kontinentet og landene som mennene kaller hjemme? Han oppsøker flyktningene, og flyktningene forteller ham om livet de har levd, menneskene de har forlatt og flukten over havet. Og om drømmer og håp for fremtiden. Richard utvikler etter hvert et sterkt engasjement for disse menneskene.

Fordi han er barnløs og enkemann, fører pensjonisttilværelsen til at han ser med kritiske øyne på sitt eget liv. Han lever i høyeste grad et behagelig liv: Økonomisk er han sikret, han eier et stort hus som ligger idyllisk til ved en innsjø utenfor Berlin. Men denne sommeren har en badegjest druknet der, og den døde er ikke blitt funnet. Liket i sjøen uroer nærmiljøet, og dette ubehaget får sitt motsvar i de afrikanske flyktningene som okkuperer Oranienplatz i Berlin under mottoet We become visible. 

Tapt fortid, meningsløs nåtid

Romanen skildrer hvordan Richards deltakelse fører til at flyktningene som individer trer frem med sine egne lidelseshistorier og blir synlige. Noe av motivasjonen for Richards interesse ligger i hans egen biografi. Hans foreldre måtte flykte mot slutten av andre verdenskrig, og de bar på disse traumatiske erfaringene gjennom hele livet. Et annet tilknytningspunkt danner Die Wende fra 1989, et vendepunkt som førte til at mange millioner DDR-statsborgere mistet sine samfunnsmessige referansepunkter.  Richard forstår raskt at flyktningenes desorientering går mye dypere. Romanens tittel

Oranienplatz, Berlin

Går, gikk, har gått er hentet direkte fra flyktningenes språkopplæringssituasjon. Flyktningene er ikke synlige for de har mistet sitt morsmål og behersker bare gebrokkent engelsk. Samtidig henviser formene til verbet ‘gå’ til flyktningenes tidshorisont. Nåtiden er tømt for mening fordi lovgivningen i EU forbyr asylsøkende å jobbe, fortiden er tapt på grunn av traumatiserende hendelser. Flyktningene blir til skyggevesener i et metaforisk dødsrike. De males i stykker av den meningsløse hverdagen og den overhengende trusselen om å bli tvangsreturnert.

Dublin II-forordningen

Kafka-lignende hverdag

Richards våknende medmenneskelighet får ham til å ta del i  flyktningenes Kafka-lignende hverdag. Han følger dem til offentlige kontorer, lege, tannlege og andre instanser der de trenger språklig bistand, og han må derfor sette seg inn i  lovverket som omgir asylsøkerne. "Han  tilbringer dagen med å studere konvensjonen som kalles Dublin II-forordningen, og først da han er nødt til å skru på skrivebordslampen, forstår han at loven bare regulerer ansvarsfordelingen. / Hensikten med forordningen er ikke å avklare hvorvidt disse menneskene er krigsofre. / Det er utelukkende det landet der de setter sine bein på europeisk jord for første gang, som er ansvarlig for innholdet i historiene deres. Det er bare der de får lov til å be om asyl, ingen andre steder." (side 79)

"Richard forstår: Med Dublin II har alle alle europeiske land som ikke har middelhavskyst, kjøpt seg retten til å slippe å høre på flyktningene som kommer over Middelhavet." (side 80)

Denne felles-europeiske ansvarsfraskrivelsen opprører Richard, og han ser klart at de tyske myndighetenes plan er å møte asylsøkernes protester med utstrakt byråkrati.  Geometrisk byråkrati, kaller han fenomenet, som er en arv fra kolonialismens dager." De kolonialiserte ble kvalt med byråkrati." (side 60) 

Lynslyngeren, Zevs

Felles fortid

 

For Richard er flyktingene i utgangspunktet fremmede. Han kjenner verken deres hjemland eller deres kultur, og kommunikasjonen mellom dem hindres av mangel på et felles språk. Samtalene foregår på et haltende engelsk, men Richard gir ikke opp. Han tar sin egen bakgrunn til hjelp for å forstå disse strandede menneskene, og da viser den klassiske dannelsen seg å være til god hjelp. Han vet at noen av de greske gudene hadde base i Nord-Afrika, og forstår at det nok alltid har vært en kulturell forbindelse mellom Europa og Afrika. "Han (Richard) har naturligvis alltid visst at for eksempel Odysseen og Iliaden ble overlevert muntlig før Homer − eller hvem det nå var − skrev dem ned for første gang. Men aldri har sammenhengenmellom rom, tid og diktning stått så klart for som i dette tilfellet."

Kharon frakter de døde over Styx

De klassiske mytene blir Richards port inn til asylantenes verden, og referansene til litterære verk som Odysseen, Iliaden, Ovids Metamorfoser og Dantes Den guddommelige komedien er tydelige. Her føler Richard seg trygg, og han går ikke av veien for å gi noen av asylsøkerne navn etter de gamle guder. Apollon er en av dem, Hermes en annen. Rashid, som fremstår som noe av en leder for gruppen, får tilnavnet Lynslyngeren, som i Iliaden er en metafor for Zevs − den øverste av gudene. Navnet Karon henspiller på fergemannen som i gresk gudetro fraktet døde over grenseelven Styx til dødsriket Hades, og Tristan er en mytisk kongesønn (irsk) som ofrer alt for kjærligheten. Det er flyktningenes historier som gir dem navn, og dermed oppretter Richard en forbindelse mellom dem og seg, i tid og rom. Gjennom hans handlinger kommer de etter hvert til å dele nåtiden, og på denne måten bygges det bro mellom de to verdenene.

 Overganger

Tilbake til liket i innsjøen som skaper uro og uhyggestemning. Det er navnløst, og har i likhet med mange flyktninger, druknet. Men det er også usynlig, slik som de flyktningene som faktisk klarte overfarten over Middelhavet. De som beholdt livet, men som mistet alt annet, inkludert seg selv. Richard oppfatter mangelen på identitet som "død i de levende", men reflekter også over motsatsen − "livet i de døde". I en chat med Karon reflekter han over skillet mellom liv og død:

"Richard skriver: Har du noen som kan følge deg? Karon skriver tilbake: I have no body. Han skriver faktisk no body: Jeg har ingen kropp, i stedet for nobody: ingen, og Richard kommer uvilkårlig til å tenke på dette med døde menn på perm igjen. Han har mange ganger tenkt at alle disse mennene som han har blitt kjent med, like godt kunne ligget på Middelhavets bunn. Og omvendt, at alle tyskerne som ble drept under det såkalte Tredje rike, fremdeles befolker Tyskland i form av gjenferd; alle de som mangler, pluss deres ufødte barn og barnebarn, går sammen med ham i gatene, tenker Richard iblant, på vei til arbeid eller til venner, usynlige sitter de på kafé, går tur, handler, besøker parker og teatre. Dra, dro, har dratt. Skillelinjen mellom ånder og mennesker har alltid stått for ham som svært tynn, han vet ikke hva det skyldes, kanskje fordi han selv , den gangen han var spebarn, så lett kunne ha gått tapt i krigskaoset og sklidd ned i dødsriket." (side 254)

Limbo, Odd Nerdrum 2016

Døden er gjennomgående knyttet drukning i denne romanen, men verken Richard eller flyktningene synes å frykte døden i seg selv. "Det jeg holder ut, er er bare overflaten av det jeg ikke holder ut", sier Rashid (tror jeg), og da refererer han til havet. Skillet mellom liv og død oppfattes som uklar og flytende, og det er overgangen Richard vil utforske. Han er særlig opptatt av Tid: "For å kunne utforske overgangen fra en innholdsrik og overskuelig hverdag til en flyktningtilværelse der hverdagen er åpen på alle kanter, trekkfull, på et vis, trenger han (Richard) å vite hva som var i begynnelsen, hva som var i midten ‒ og hva som er nå. Der det ene livet grenser til det andre for ett og samme menneske, må vel overgangen bli synlig, en overgang som i grunnen, når man ser nøyere etter, ikke er noe som helst." (side 48) Tittelen på romanen henspiller altså på noe langt mer enn grammatikk. Når Richard avdekker både sin egen og flyktningenes historier, er det historisk tid som opptar ham.

Flyktningen Awad forklarer Richard at krigen i hjemlandet og flukten over havet har gjort ham til en fremmed for seg selv. Han har ikke lenger noe bilde av seg selv, og han vet ikke lenger hvem han er. Han spør Richard hva som er meningen med alt dette, men Richard blir svar skyldig. "Er det ikke slik, sier Awad, at alle voksne mennesker – enten de er mann eller kvinne, rik eller fattig, enten de har arbeid eller ikke, bor i hus eller er hjemløse – at alle mennesker har sine få år å leve, uansett, og så dør de?" Til dette svarer Richard: "Jo, slik er det".

We become visible 

I samtalen med Jenny Erpenbeck (Harvard University, 2018) spør Claire Messud om Går, gikk, har gått er en pessimistisk roman. Awads refleksjoner (se over) vil nok få mange til å trekke den konklusjonen. Erpenbeck er imidlertid ikke enig. Ikke jeg heller. Romanen gir et riktignok et gripende bilde av den flyktningkrisen som i dag preger Europa, og flyktningenes historier gir et mørkt bilde av situasjonen. Men det finnes, slik jeg ser det, lys i tunnelen, og lyspunktet er nettopp Richard. Han rives ut av en søvndyssende hverdag, og gjennom sin interesse for de fremmede og sitt engasjement for flyktningene, er han med på å synliggjøre dem. Han ser dem som de enkeltmennesker de er, og for meg er Richards våknende empati et viktig tema i romanen. Richards omgangskrets støtter i det store og det hele hans prosjekt, og det gir håp for fremtiden. 

Går, gikk, har gått er et viktig bidrag i den politiske flyktningdebatten. Ikke alle er imidlertid like opptatt av den, noen, kanskje mange, er til og med fiendtlige innstilt overfor de fremmede. Richards utvikling fra uvitende og likegyldig til vitende og medfølende, viser en veg ut av marerittet, og refleksjonene om hvor lite som skiller liv og død, hever romanen til et universelt nivå. Den handler om noe som er viktig for menneskene – vel å merke for alle mennesker. God skjønnlitteratur, med andre ord.

Jenny Erpenbeck

Jenny Erpenbeck, født 12. mars 1967 i Berlin, er en tysk forfatter og regissør. Hun vokste opp i DDR og tematiserer i flere av sine tekster erfaringer med diktaturer i det 20. århundre. Disse opplevelsene er en del av hennes families historie. Besteforeldrene var kjente kulturpersonligheter i DDR og tilbrakte tiden mellom 1935 og 1945 i sovjettisk eksil.

Hun er utdannet både som bokbinder og innen teaterfaget, og har siden midten av 1990-tallet regissert flere teaterstykker og operaer. Mest kjent er hun allikevel som prosaforfatter. Hun debuterte med fortellingen Die Geschichte vom alten Kind (1999) og har siden publisert noveller og romaner. Tre verk er oversatt til norsk av Ute Neumann og utgitt på Forlaget Oktober:

Går, gikk, har gått, roman (2015, norsk oversettelse 2017)
Alle dagers ende, roman (2012, norsk oversettelse 2018))
Hjemsøkelse, roman (2008, norsk oversettelse 2019) 

 

Møt forfatteren

 Harvard Univesity, 4. juni 2018: "A rare American appearance by the highly acclaimed German novelist whose novels include Visitation (2010), The End of Days (2014), and Go, Went, Gone (2017). Winner of numerous prizes, including the Independent Foreign Fiction Prize (UK), the Hans Fallada Prize, the Thomas Mann Prize, and the Strega European Prize, Jenny Erpenbeck is also an opera director, and lives in Berlin, Germany." 

 

DW Books, 11. mai 2020: "The rampant Covid 19 pandemic and the worldwide lockdown have plunged millions of people into economic hardship. For the Berlin writer Jenny Erpenbeck, now would therefore be the right time to discuss an unconditional basic income. In an interview with DW Books, however, she also says that the forced staying at home and the lack of opportunity to indulge in the consumption frenzy reminds her of her life in East Germany. And that these memories are not all bad."

 

  

Priser

Jenny Erpenbeck har fått mange utmerkelser for sitt arbeid, blant andre:

Solothurns litteraturpris (2008)
Heimito von Doderer-prisen (2008)
Hertha Koenig-prisen (2008)
Prisen til LiteraTour Nord (2009)
Schubart-litteraturprisen stiftet av byen Aalen (2013)
Den evangeliske bokprisen (2013)
Joseph Breitbach-prisen (2013)
Hans Fallada-prisen (2014)
Independent Foreign Fiction Prize (2015)
Thomas Mann-prisen (2016)
Hasenclever litteraturpris (2016)
Premio Strega Europeo (2017)

Kilder

Battersby, Eileen: "Go, Went, Gone by Jenny Erpenbeck review – humanising migration". The Gaurdian, 23. september 2017

DW Books (11.juni 2020): German writer Jenny Erpenbeck on the pandemic in Berlin | Covid-19 andits consequences (YouTube) 

Douglas, Robert A.: "The Grammar of Refuge: Jenny Erpenbeck’s Go, Went, Gone", The Spirit of the Gothic, publisert 26. november 2017

Erpenbeck, Jenny: Går, gikk, har gått (2018) Oslo: Forlaget Oktober

Forlaget Oktober: Går, gikk, har gått. Bok- og forfatteromtale (2017) 

Harvard University (4. juni 2018): Writers Speak | Jenny Erpenbech in cenversation with Claire Messud (YouTube)

Mullenneaux, Lisa: "Becoming Visible: On Jenny Erpenbecks Go, Went, Gone", The critical Flame, September–October 2018

 Jager, Benedikt: "Jenny Erpenbeck". Store Norske leksikon (SNL), sist oppdatert 8. januar 2020

"Jenny Erpenbeck" Wikipedia, sist oppdatert 19. oktober 2020

Sandve, Gerd Elin Stava: «En hverdagsrasist krysser sitt spor», Dagsavisen. Publisert 11. januar 2017

Torset, Nina Selbo & Hofoss, Espen: En dag i Middelhavet − fortalt gjennom 14bilder, Aftenposten 30. august 2016.

Staiger, Marcus: "Berlin's Refugees Kicked Themselves Out of Their Own Protest Camp". Vice 10. april 2014

 

 

 

Fløy en liten blåfugl gjennom vindu

"Det finnes to slags krefter, sa Grim, og sluttet å smile. ‒ Å? sa jeg. Den lyse gode og den mørke onde, sa han." (s. 73)

 

Alle elsket moren din skildrer en oppvekst som mange 1950-tallere kan kjenne seg igjen i. Ingen tvil om det. Handlingen er hovedsakelig lagt til Oslo, og det er Agathe, eller Cara Bambina, som moren kaller henne,  som forteller sin historie. Samtalen med Grim finner sted før Agathe er begynt på skolen, hun er altså knapt seks år. Det fremstår derfor som nokså usannsynlig at hun skulle begripe noe som helst av Grims livsvisdom. Det gjør hun ikke heller, men samtalen setter tydelige spor. De krefter Grim peker på i livet, er også drivkreftene i Toril Brekkes roman. 

 

Forlaget skriver: "Året er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn. "Hvem er faren min?" Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted, på et konsertpodium i London eller Paris. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil. Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. Der får hun gjøre som hun vil, og det hun vil, er både fantastisk og iblant livsfarlig."

 

Både ja og nei, sier jeg bare. Her får vi et kort resymé av handlingen i romanen, som er greit nok, men det fanger etter min mening hverken kjernen eller nerven i verket. Under overflaten av den litt søvninge oppvekstskildringen ulmer det nemlig, og det varme sollyset til tross, det skapes tidvis en stemning som gir kuldegysninger. Dette har sammenheng med en jeg-forteller, som er nøkternt betraktende og som bare refererer det som fysisk kan observeres. Slik et barn ser og opplever verden. Når vi likevel får gløtt av en annen virkelighet (under overflaten), skyldes det blant annet bildebruk, litterære referanser og dialoger som gjør at verden kommer tettere på Bekkelaget. Idyllen slår sprekker. 

Samtalene mellom den hardt prøvede Grim (cerebral parese) og Agathe står sentralt: det forstår vi allerede i bokens innledning. "Det var en telefon fra Grim som fikk minnene fra barndommen til å velle opp i meg. Det lyse musikkværelset med det store flygelet. Duften av epler. Ordene som Grim presset ut av seg når vi satt ute på singelen og spiste kake, setningene hans om ondskap. I dag døde Toresen, sa han da han ringte. Jeg tenkte du ville vite det, sa han." Toresen fremstår som inkarnasjonen på ondskap, og bildet av ham skapes gjennom dialogen. 

Forholdet mellom Agathe og moren Veronica er et sentralt tema i romanen. Eller rettere sagt mangel på forhold. Moren lever nemlig for musikken, og viser bare sporadisk interesse for menneskene rundt seg. Agathe synes ikke å lide under mangel på oppmerksomhet, men bildebruken avslører likevel et savn og en sår lengsel. Grim kaller Agathe for Bambi, en forkortelse av Cara bambina. Dette er det moren i gode stunder kaller Agathe; et vakkert navn som gir gode assosiasjoner. Men Bambi er også en litterær referanse til et mor og barn-forhold som endte med forferdelse. 

 

Et sentralt bilde som anslår et grunnleggende tema i boken, er fugl i bur. Burfugler er triste greier, uansett hvor vakre disse skapningene er, og hvor vakkert de synger. Mange av personene i Alle elsket moren din føler seg fanget og lengter etter å få realisert sine drømmer. Når "Fløy en liten blåfugl gjennom vindu" går som en ledetråd gjennom romanen, gir det sterke signaler om at friheten er innen rekkevidde. 

Ja, Alle elsket moren din er en oppvekstroman med gode miljøskildringer fra Oslo Øst på 50-tallet. Et godt sted og en god tid å vokse opp i, men absolutt ingen idyll. Og hvem er far til Agathe? Når alle elsket moren, finnes de mange muligheter. Her kan det handle om alt fra den store kjærligheten hun aldri fikk, til overgrep i nære relasjoner. Det kan handle om "den lyse gode og den mørke onde" siden ved tilværelsen altså.

Alle elsket moren din gir ikke svar på farskapsspørsmålet, men romanen er første del av en trilogi. Kanskje avdekkes sannheten i Kobrahjerte (2018) eller Klangen av frihet (2020. Jeg gleder meg!

Toril Brekke

Toril Brekke (1949- ) vokste opp i Oslo. Hun viste tidlig både litterære og musikalske evner, og gikk på musikklinjen ved Hartvig Nissens skole i to år før hun tok examen artium som privatist. Deretter begynte på musikklærerstudiet, men avbrøt disse og tok arbeid på en brødfabrikk. Allerede i gymnastiden var hun blitt politisk engasjert på venstresiden, og i 1970-årene var hun aktivt med i AKP(m-l). Etter tiden på brødfabrikken begynte hun i typograflære i Aftenposten, der hun tok svennebrev i 1974. I læretiden hadde hun giftet seg med lektor Martin Indregard , og familien bodde i noen år i Narvik, hvor også hun arbeidet en tid som lærer. Ekteskapet ble oppløst 1982, og i 1988 giftet hun seg med professor Jon Bing. 

 

 I 1982 ble Toril Brekke forfatter på heltid, samtidig som hun arbeidet som litteraturanmelder, oversetter og forlagskonsulent. Hennes tidlige forfatterskap er sterkt preget av politiske engasjement, og debutromanen Jenny har fått sparken (1976) er en programmatisk skildring av arbeidskamp på en brødfabrikk. Fabrikkjentene får hjelp av de ideologisk bevisste AKP(m-l)erne mot arbeidsgiveren og fagforeningsledelsen. I Den gylne tonen tar hun opp kvinners situasjon i samliv og samfunnsliv. Den neste romanen, Filmen om Chatilla, har konflikten i Libanon som sentralt tema. Med Sølvfalken (1986) viste hun evne til å eksperimentere med form og språk, samtidig som hun gjennom beskrivelsen av hovedpersonen Julies identitetskrise også signaliserer sitt eget oppbrudd fra den politiske rettroenhet. Formeksperimentene fortsatte i Gjennom øyne av glass, en “puslespillbok” hvor hovedpersonen lyver og forfører leseren.

1994 kom Granitt, en bredt anlagt slektsroman med utgangspunkt i steinhoggermiljøet ved Iddefjorden fra 1850- til 1930-årene, og med forfatterens egen oldefar som modell for hovedpersonen. To år senere vakte Brekke oppsikt med Ibsens røde lykt, en uortodoks roman hvor legen og terapeuten Gunilla tar i bruk datasimulering som behandlingsteknikk overfor seksualavvikere. I thrilleren Ryddet av veien (1997) er handlingen lagt til tropeøya Mauritius i Indiske hav, mens hovedbudskapet er forfatterens kritikk av britisk kolonipolitikk. Romanen, Aske (1999) er et oppgjør med kommunismen som ideologi. I 2001 befestet hun sin posisjon som historisk romanforfatter med "Sara", og i 2002 utgav hun "Paal Brekke. En kunstner. Et liv", biografien om faren. Med "Brostein" (2003) og "Bergskatt" (2004) videreførte hun sitt historiske romanforfatterskap, og med "Drømmen om Amerika" (2006), "Gullrush" (2008) og "Det lovede landet" (2010) skrev hun nye, store utvandrerberetningen. Hun har også gitt ut "En blå kjole for herr Hitler" (2012) og slektsromanen "Marmor" (2014). Den vakre og såre oppvekstsromanen "Alle elsket moren din" (2017) er første bind i en trilogi. "Kobrahjerte", andre bok i trilogien, kom våren 2019, og den tredje våren 2020.

Toril Brekke har også utgitt novellesamlingene Jakarandablomsten, et knippe historier fra Afrika, Blindramme og Enkenes paradis, foruten flere bøker for barn og ungdom, bl.a. Gutten i regnet, Mannen som hatet fotball, Den hemmelige tvillingen, Fiolette trekroner og Roser fra tribunene. Sammen med Bernt Hagtvet og Peter Normann Waage utgav hun 1994 debattboken Den farlige ytringsfriheten. Bøkene hennes er oversatt til åtte språk.

Brekke har innehatt en rekke ulike verv i forfatterorganisasjoner og andre deler av norsk kulturliv. Hun var leder i Nordnorsk Forfatterlag 1979–80, formann i Den norske Forfatterforening 1987–91 og i den norske P.E.N.-klubben 1992–97. I hennes formannstid i Forfatterforeningen vant forfatterne frem med sine krav overfor forlagene om høyere royalty for skjønnlitteratur og bedre betingelser når bøkene utgis i billigutgaver. Brekke satt i styret for Nationaltheatret 1990–92 og i den norske Nasjonalkommisjonen for UNESCO 1996–97, og var medlem av Det sakkyndige råd for opphavsrett og åndsverk 1992–97.

 

 

Priser:

• Mads Wiel Nygaards legat 1999
• Riksmålsforbundets litteraturpris 2000
• Amalie Skram-prisen 2004

 

Kilder:

BOK365: "Toril Brekke jubilerer". Publisert 24. juni 2019
Brekke, Toril: Alle elsket moren din. Oslo, Aschehoug 2020 (3. opplag)

NRK BOK: Toril Brekke avslutter trilogien om Agathe. Podcast 12.05.2020

NRK TV Bokprogrammet: Toril Brekke reiser til Italia for research til sin nye roman. 12.02.2013

Småge, Kim: Toril Brekke.  Norsk biografisk leksikon (SNL)

Wikipedia: Toril Brekke  (Bibliografi)

I rörelse

"Løperne" er navnet på en gammeltroende russisk sekt som ikke anerkjenner noen form for kirkelig eller verdslig autoritet, da de anser begge å være i hendene på Antikrist. Deres lære er at det eneste mennesket kan gjøre for å berge sin udødelige sjel og frelse verden fra ondskap, er å befinne seg i konstant bevegelse: å aldri slå rot, å aldri innordne seg, å dø navnløs i et fremmed land. Å løpe. Intet mindre!

Romanen Løperne (2018) av Olga Tokarczuk handler i liten utstrekning om russisk-ortodokse dissentere. Bevegelsen er der imidlertid ━ intens og altomfattende. Løperne er en bok som tar leseren med til store deler av Europa, og som reflekterer over hva det innebærer å reise. Samtidig er det en bok som det er nærmest umulig å bruke som reiseguide, fordi reisemålene ikke er navngitt. Reiseguider fremstår da også som en vederstyggelighet i Løperne: "reisehåndbøker har ødelagt en større del av planeten for alltid; de er utgitt i millioner av eksemplarer, på mange språk, og de har svekket stedene, spikret dem fast, navngitt dem og utvisket konturene» (s. 70).

Romanen krever mye av leseren, for den bryter med mange av romanens sjangertrekk. Den er fragmentarisk, den beveger seg både i tid og rom, og personene vi møter har virkelig ingen sammenheng med hverandre. Selv kaller Tokarczuk sjangeren «konstellasjonsroman». "Den lineære fortellingen er erstattet av episoder og brokker som i lesernes hjerne former en helhet, slik stjernene på himmelen blir bilder." (Vinduet 2/2019)

Løperne er nemlig et kaleidoskop av forskjellige historier. De lærer kanskje ikke leseren så mye om stedene de utspiller seg på, men til gjengjeld blir man ganske godt oppdatert på anatomi og konserveringen av menneskekroppen. Man leser om en kvinne som prøver å få sin utstoppede far(!) tilbakelevert fra den østerrikske keiseren. Og om Philip Verheyen, anatomen som i 1693 navnga akillessenen. Og om transporten av hjertet til den polske komponisten Chopin fra Paris til Warszawa etter hans død. Blant annet.

Tema i Løperne er jakten på liv, men det handler altså mest om død. Den stadige bevegelsen i tid, de mange reisene mellom ulike destinasjoner, de merkverdige historiene og alle de historiske og fiktive personer vi møter, gir imidlertid romanen høy puls. Som leser rives jeg med av rytmen, uten at jeg dermed kan gå god for Tokarczuks "reiseprosjekt". For meg fremstår romanen nemlig først og fremst som et litterært prosjekt. Gjennom konstant bevegelse tror "løperne" at de vil bli usynlige og dermed redde sin udødelige sjel. Ingen av aktørene er usynlige i denne romanen. Tvert imot. De trer frem med all mulig tydelighet. Det finnes imidlertid ett unntak, og det er fortelleren. Fortellerstemmen er uklar og ubestemmelig. Hver historie har sin stemme, og allikevel ━ den oppleves som den samme.

Løperne er absolutt en pageturner, den er tankevekkende, underholdende og tidvis humoristisk. Jeg opplever den også som en metaroman, det vil si en roman om det å skrive (en roman). Det gir mening til bokens tema også. Gjennom skriveprosessen har forfatteren gjort seg selv usynlig, men samtidig skaffet seg evig litterært liv. Prosjektet må sies å ha vært vellykket, Nobelprisen tatt i betraktning.

Løperne kom ut i grevens tid, for den ville neppe falt i god jord i vår tid. Dette har Tokarczuk selv vært inne på i et intervjue med Morgenbladet 21. desember 2018: – Noen ganger tenker jeg at denne boken er siste rop fra en grenseløs verden. Det ville ikke vært mulig å skrive den i dag. I boken er det for eksempel ingen flyktninger, ingen mennesker i båter på Middelhavet. Det er en annen verden nå.

Flyplassen er også et litterært sted som kanskje er i ferd med å skifte valør: – Da jeg skrev denne boken følte jeg meg mye mer uskyldig, jeg visste ikke så mye om miljøomkostningene ved å fly. Jeg var bare fascinert av å reise. For første gang i livet mitt var verden åpen: Jeg er fri, jeg kan reise, jeg kan oppleve alt selv. Nå liker jeg ikke å fly, og jeg liker ikke flyplasser, de er like overalt, sier Tokarczuk.

Høsten 2019 ble verden dessuten rammet av korona-pandemien, så nå er de aller fleste av oss tvunget til å holde oss hjemme.

Olga Tokarczuk

Olga Tokarczuk, 2017.

Olga Tokarczuk (født 1962) debuterte som lyriker i 1989 og fikk sitt internasjonale gjennombrudd da romanen Løperne ble oversatt til engelsk og hun fikk MAN Bookerprisen. I 2019 ble hun tildelt Nobelprisen i litteratur for 2018.

Tokarczuk er født og oppvokst i den østlige delen av Polen, i bygden Klenica, men da hun skulle begynne på videregående, flyttet familien til tettstedet Kietrz, sør i landet. Senere studerte hun klinisk psykologi ved Universitetet i Warszawa, der hennes interesse for psykoanalytikerene Carl Gustav Jung og Sigmund Freud ble vekket. Etter fullførte studier (1985) flyttet hun til Wałbrzych, der hun både jobbet som psykoterapeut og med å utdanne lærere. Mellom 1990 og 1994 bodde hun med familien i Storbritannia, før hun i 1994 flyttet tilbake til Polen.

Tokarczuk utga sin første bok i 1989, diktsamlingen Byen i speil, og fikk sitt nasjonale gjennombrudd  i 1996 med Forhistorien og andre tider. Løperne, som kom på polsk i 2007 og på norsk i 2012, er hennes mest kjente roman, men også  Før din plog over de dødes knokler (2007, på norsk i 2019) og Jakobsbøkene (2014) har vakt oppsikt. Hun har mottatt en rekke nasjonale og internasjonale priser, deriblant den britiske litteraturprisen Man Booker International Prize i 2018. I 2019 ble hun tildelt Nobelprisen i litteratur for 2018.

Tokarczuk er en politisk aktivist, kjent for å være veganer, dyreverner og feminist. Hun har samarbeidet med partiet De Grønne i Polen og har sittet i redaksjonen til det venstreradikale tidsskriftet "Politisk Kritikk" (Krytyka Polityczna). Hun mottok en rekke dødstrusler etter at hun argumenterte for at Polen skulle ta imot flere flyktninger under flyktningkrisen i 2013. Hennes kritiske uttalelser om polske forbrytelser utført mot den jødiske befolkningen under Holocaust har også vakt sterke reaksjoner hos konservative grupper. I tillegg har hun vært kritisk til den polske PiS-regjeringens konsekvente angrep på demokratiske institusjoner.

Olga Tokarczuk, Nobel Prize in Literature 2018: Official Interview

 

Kilder:

Rosvik, Merete: "Før støvet legg seg" (essay). Vinduet, 2019
Tokarczuk, Olga: Løperne. Oslo, Gyldendal 2019 (2. opplag)
En reisende fra den nære fortiden, Morgenbladet. 21. desember 2018.
Store norske leksikon (SNL): Olga Tokarczuk
 

Reiser i det skjulte

En nettføljetong på Boktips

 Cappelen Damm (Boktips) presenterer i disse dager Ingvar Ambjørnsens Reiser i det skjulte, en helt ny nettføljetong for koronatiden som selv ikke forfatteren kjenner hele fortsettelsen av. På nettsiden Reiser i det skjulte finner du alle de ferdige kapitlene. Bli med og les mens historien blir til!

En thriller inspirert av korona-tiden

Reiser i det skjulte er en thriller – en spenningstekst som Ingvar Ambjørnsen nå er midt i skriveprosessen med. Selve plottet er en idé som har ligget i skuffen hans siden 2016, et skrivearbeid han valgte bort til fordel for Elling-romanen Ekko av en venn.

Denne våren fant han ut at plottet var som skapt for korona-situasjonen vi er inne i. Han kjenner de lange linjene i denne romanen, men er nesten like spent som leserne vil være på hvordan det skal utvikle seg. Dette er bokstavelig talt en tekst som skapes rett før den møter leserne, og utviklingen er åpen.

Renate og Sune

I de første 16 kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Egen Facebook-gruppe

Samtidig som du på Boktips leser føljetongen, kan du engasjere deg i diskusjonen om romanen i den nyopprettede Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Ingvar Ambjørnsen har tidligere hatt god dialog med sine lesere om Elling-romanene i den aktive Facebook-gruppa Elling-nytt. Nå håper han at mange lesere også vil bli med i Reiser i det skjultes Facebook-gruppe, hvor alle kan bli medlem og kommentere romanen underveis. Kanskje vil Ambjørnsen også selv av og til kommentere det som skjer i gruppa der han finner det naturlig.

Nye kapitler av Reiser i det skjulte kommer på Boktips hver tirsdag og fredag. Det er bare å følge med!

Bokstafett 2020

Jeg fikk nylig overlevert pinnen i en bokstafett der oppdraget var ━ i sju dager ━ å dele en bok jeg har lest. Ingen forklaringer, ingen kritikker, bare omslagene. Og hver dag sende utfordringen videre til en Facebook-venn. Så gøy! Jeg synes imidlertid det var veldig, veldig vanskelig ikke å kommentere, noe jeg ikke var alene om, viste det seg. Det handler jo tross alt om mine (våre) beste leseopplevelser. Slik ble utvalget:

DAG 1

1. mars 2020: For meg er det altså dag 1 i bokstafetten. Jeg velger romanen "Arr" av Auður Ava Ólafsdóttir, som hun velfortjent fikk Nordisk råds litteraturpris for i 2018. En skikkelig feel-good leseopplevelse om (et planlagt) selvmord – tro det eller ei!

Jeg sender stafettpinnen videre til Jóhanna G Hafliðadóttir. Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer, eller kommentarer er nødvendige. Bare pirr vår leselyst!

DAG 2

2. mars 2020: Da er det dag 2 i bokstafetten for meg. Jeg velger meg romanen "Egypteren Sinuhe» av Mika Waltari som ble lest sønder og sammen i mitt barndomshjem. Romanen er en «glemt» klassiker fra 1945 som kanskje er mer aktuell enn noensinde.

Jeg sender stafettpinnen videre til Ingrid Amundsen. Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 3

3. mars 2020: Så var det 3. dag i stafetten. Som langt over gjennomsnittet interessert i antikkens kultur og de myter som er overlevert oss fra den tid, har jeg valgt romanen "Strändernas svall" av Eyvind Johnson. Den ytre handlingen er den hellenske heltens Odyssevs’ reise fra krigen i Troja hjem til Ithaka, «Odysséen» med andre ord. Men her er mye mer! I motsetning til i det klassiske verket har Odyssevs i Eyvind Johnsons universers nemlig fått en psykologisk dimensjon. Han skildres som en nyansert person, en angerfull kriger som er mett av krig. Vi møter med andre ord mennesket bak myten, og dette gjør romanen like aktuell i dag som da den utkom i 1946.

På norsk har romanen fått tittelen "Bølgene slår mot strand" (1948).

Jeg sender stafettpinnen videre til Gløer Langslet. Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 4

4. mars 2020: På bokstafettens 4. dag velger jeg meg «Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider» av Morten A. Strøksnes. En tidligere kollega spurte meg en gang om hva slags bok dette var, og jeg ble svar skyldig. Riktignok lanserte forlaget (Oktober) den under kategorien «Sak & Essay», men jeg vet ikke jeg. Det jeg vet, er at den tok helt pusten fra meg. Den rommer liksom alt!

Obs! Fotnotene må leses nøye underveis. De er en del av moroa.

Jeg sender stafettpinnen videre til forannevnte tidligere kollega Kristian Otterstad Andresen, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 5

5. mars 2020: Det er dag 5 av bokstafetten for min del, og i dag er det «Hundre års ensomhet» av Gabriel Garcia Márquez som står for tur. For meg ble denne romanen et intenst første møte med den sør-amerikanske magiske realismen, og jeg får ennå gåsehud når jeg snubler over den i bokhyllen. En virkelig litterær klassikerperle!

Jeg sender stafettpinnen videre til min kusine Elisabeth Bryld; sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst! 

DAG 6

6. mars 2020: På den 6. dag velger jeg «Salme ved reisens slutt» av Erik Fosnes Hansen; fortellingen om de sju musikerne som seilte med Titanic i aprildagene 1912, og som spilte salmer og ragtime mens skipet sank. Så vond, så vakker.

 Jeg sender stafettpinnen videre til Lars Hagen; sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 7

Dag 7. velger jeg romanen «Magnet» av Lars Saabye Christensen (2015). Det er mye snadder på den karens rulleblad, men dette er altså min favoritt.

Jeg sender stafettpinnen videre til Siri Rønningen; sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Kritikk, forklaringer eller kommentarer er ikke nødvendige. Bare leselyst!