Fløy en liten blåfugl gjennom vindu

"Det finnes to slags krefter, sa Grim, og sluttet å smile. ‒ Å? sa jeg. Den lyse gode og den mørke onde, sa han." (s. 73)

 

Alle elsket moren din skildrer en oppvekst som mange 1950-tallere kan kjenne seg igjen i. Ingen tvil om det. Handlingen er hovedsakelig lagt til Oslo, og det er Agathe, eller Cara Bambina, som moren kaller henne,  som forteller sin historie. Samtalen med Grim finner sted før Agathe er begynt på skolen, hun er altså knapt seks år. Det fremstår derfor som nokså usannsynlig at hun skulle begripe noe som helst av Grims livsvisdom. Det gjør hun ikke heller, men samtalen setter tydelige spor. De krefter Grim peker på i livet, er også drivkreftene i Toril Brekkes roman. 

 

Forlaget skriver: "Året er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn. "Hvem er faren min?" Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted, på et konsertpodium i London eller Paris. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil. Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. Der får hun gjøre som hun vil, og det hun vil, er både fantastisk og iblant livsfarlig."

 

Både ja og nei, sier jeg bare. Her får vi et kort resymé av handlingen i romanen, som er greit nok, men det fanger etter min mening hverken kjernen eller nerven i verket. Under overflaten av den litt søvninge oppvekstskildringen ulmer det nemlig, og det varme sollyset til tross, det skapes tidvis en stemning som gir kuldegysninger. Dette har sammenheng med en jeg-forteller, som er nøkternt betraktende og som bare refererer det som fysisk kan observeres. Slik et barn ser og opplever verden. Når vi likevel får gløtt av en annen virkelighet (under overflaten), skyldes det blant annet bildebruk, litterære referanser og dialoger som gjør at verden kommer tettere på Bekkelaget. Idyllen slår sprekker. 

Samtalene mellom den hardt prøvede Grim (cerebral parese) og Agathe står sentralt: det forstår vi allerede i bokens innledning. "Det var en telefon fra Grim som fikk minnene fra barndommen til å velle opp i meg. Det lyse musikkværelset med det store flygelet. Duften av epler. Ordene som Grim presset ut av seg når vi satt ute på singelen og spiste kake, setningene hans om ondskap. I dag døde Toresen, sa han da han ringte. Jeg tenkte du ville vite det, sa han." Toresen fremstår som inkarnasjonen på ondskap, og bildet av ham skapes gjennom dialogen. 

Forholdet mellom Agathe og moren Veronica er et sentralt tema i romanen. Eller rettere sagt mangel på forhold. Moren lever nemlig for musikken, og viser bare sporadisk interesse for menneskene rundt seg. Agathe synes ikke å lide under mangel på oppmerksomhet, men bildebruken avslører likevel et savn og en sår lengsel. Grim kaller Agathe for Bambi, en forkortelse av Cara bambina. Dette er det moren i gode stunder kaller Agathe; et vakkert navn som gir gode assosiasjoner. Men Bambi er også en litterær referanse til et mor og barn-forhold som endte med forferdelse. 

 

Et sentralt bilde som anslår et grunnleggende tema i boken, er fugl i bur. Burfugler er triste greier, uansett hvor vakre disse skapningene er, og hvor vakkert de synger. Mange av personene i Alle elsket moren din føler seg fanget og lengter etter å få realisert sine drømmer. Når "Fløy en liten blåfugl gjennom vindu" går som en ledetråd gjennom romanen, gir det sterke signaler om at friheten er innen rekkevidde. 

Ja, Alle elsket moren din er en oppvekstroman med gode miljøskildringer fra Oslo Øst på 50-tallet. Et godt sted og en god tid å vokse opp i, men absolutt ingen idyll. Og hvem er far til Agathe? Når alle elsket moren, finnes de mange muligheter. Her kan det handle om alt fra den store kjærligheten hun aldri fikk, til overgrep i nære relasjoner. Det kan handle om "den lyse gode og den mørke onde" siden ved tilværelsen altså.

Alle elsket moren din gir ikke svar på farskapsspørsmålet, men romanen er første del av en trilogi. Kanskje avdekkes sannheten i Kobrahjerte (2018) eller Klangen av frihet (2020. Jeg gleder meg!

Toril Brekke

Toril Brekke (1949- ) vokste opp i Oslo. Hun viste tidlig både litterære og musikalske evner, og gikk på musikklinjen ved Hartvig Nissens skole i to år før hun tok examen artium som privatist. Deretter begynte på musikklærerstudiet, men avbrøt disse og tok arbeid på en brødfabrikk. Allerede i gymnastiden var hun blitt politisk engasjert på venstresiden, og i 1970-årene var hun aktivt med i AKP(m-l). Etter tiden på brødfabrikken begynte hun i typograflære i Aftenposten, der hun tok svennebrev i 1974. I læretiden hadde hun giftet seg med lektor Martin Indregard , og familien bodde i noen år i Narvik, hvor også hun arbeidet en tid som lærer. Ekteskapet ble oppløst 1982, og i 1988 giftet hun seg med professor Jon Bing. 

 

 I 1982 ble Toril Brekke forfatter på heltid, samtidig som hun arbeidet som litteraturanmelder, oversetter og forlagskonsulent. Hennes tidlige forfatterskap er sterkt preget av politiske engasjement, og debutromanen Jenny har fått sparken (1976) er en programmatisk skildring av arbeidskamp på en brødfabrikk. Fabrikkjentene får hjelp av de ideologisk bevisste AKP(m-l)erne mot arbeidsgiveren og fagforeningsledelsen. I Den gylne tonen tar hun opp kvinners situasjon i samliv og samfunnsliv. Den neste romanen, Filmen om Chatilla, har konflikten i Libanon som sentralt tema. Med Sølvfalken (1986) viste hun evne til å eksperimentere med form og språk, samtidig som hun gjennom beskrivelsen av hovedpersonen Julies identitetskrise også signaliserer sitt eget oppbrudd fra den politiske rettroenhet. Formeksperimentene fortsatte i Gjennom øyne av glass, en “puslespillbok” hvor hovedpersonen lyver og forfører leseren.

1994 kom Granitt, en bredt anlagt slektsroman med utgangspunkt i steinhoggermiljøet ved Iddefjorden fra 1850- til 1930-årene, og med forfatterens egen oldefar som modell for hovedpersonen. To år senere vakte Brekke oppsikt med Ibsens røde lykt, en uortodoks roman hvor legen og terapeuten Gunilla tar i bruk datasimulering som behandlingsteknikk overfor seksualavvikere. I thrilleren Ryddet av veien (1997) er handlingen lagt til tropeøya Mauritius i Indiske hav, mens hovedbudskapet er forfatterens kritikk av britisk kolonipolitikk. Romanen, Aske (1999) er et oppgjør med kommunismen som ideologi. I 2001 befestet hun sin posisjon som historisk romanforfatter med "Sara", og i 2002 utgav hun "Paal Brekke. En kunstner. Et liv", biografien om faren. Med "Brostein" (2003) og "Bergskatt" (2004) videreførte hun sitt historiske romanforfatterskap, og med "Drømmen om Amerika" (2006), "Gullrush" (2008) og "Det lovede landet" (2010) skrev hun nye, store utvandrerberetningen. Hun har også gitt ut "En blå kjole for herr Hitler" (2012) og slektsromanen "Marmor" (2014). Den vakre og såre oppvekstsromanen "Alle elsket moren din" (2017) er første bind i en trilogi. "Kobrahjerte", andre bok i trilogien, kom våren 2019, og den tredje våren 2020.

Toril Brekke har også utgitt novellesamlingene Jakarandablomsten, et knippe historier fra Afrika, Blindramme og Enkenes paradis, foruten flere bøker for barn og ungdom, bl.a. Gutten i regnet, Mannen som hatet fotball, Den hemmelige tvillingen, Fiolette trekroner og Roser fra tribunene. Sammen med Bernt Hagtvet og Peter Normann Waage utgav hun 1994 debattboken Den farlige ytringsfriheten. Bøkene hennes er oversatt til åtte språk.

Brekke har innehatt en rekke ulike verv i forfatterorganisasjoner og andre deler av norsk kulturliv. Hun var leder i Nordnorsk Forfatterlag 1979–80, formann i Den norske Forfatterforening 1987–91 og i den norske P.E.N.-klubben 1992–97. I hennes formannstid i Forfatterforeningen vant forfatterne frem med sine krav overfor forlagene om høyere royalty for skjønnlitteratur og bedre betingelser når bøkene utgis i billigutgaver. Brekke satt i styret for Nationaltheatret 1990–92 og i den norske Nasjonalkommisjonen for UNESCO 1996–97, og var medlem av Det sakkyndige råd for opphavsrett og åndsverk 1992–97.

 

 

Priser:

• Mads Wiel Nygaards legat 1999
• Riksmålsforbundets litteraturpris 2000
• Amalie Skram-prisen 2004

 

Kilder:

BOK365: "Toril Brekke jubilerer". Publisert 24. juni 2019
Brekke, Toril: Alle elsket moren din. Oslo, Aschehoug 2020 (3. opplag)

NRK BOK: Toril Brekke avslutter trilogien om Agathe. Podcast 12.05.2020

NRK TV Bokprogrammet: Toril Brekke reiser til Italia for research til sin nye roman. 12.02.2013

Småge, Kim: Toril Brekke.  Norsk biografisk leksikon (SNL)

Wikipedia: Toril Brekke  (Bibliografi)

I rörelse

"Løperne" er navnet på en gammeltroende russisk sekt som ikke anerkjenner noen form for kirkelig eller verdslig autoritet, da de anser begge å være i hendene på Antikrist. Deres lære er at det eneste mennesket kan gjøre for å berge sin udødelige sjel og frelse verden fra ondskap, er å befinne seg i konstant bevegelse: å aldri slå rot, å aldri innordne seg, å dø navnløs i et fremmed land. Å løpe. Intet mindre!

Romanen Løperne (2018) av Olga Tokarczuk handler i liten utstrekning om russisk-ortodokse dissentere. Bevegelsen er der imidlertid ━ intens og altomfattende. Løperne er en bok som tar leseren med til store deler av Europa, og som reflekterer over hva det innebærer å reise. Samtidig er det en bok som det er nærmest umulig å bruke som reiseguide, fordi reisemålene ikke er navngitt. Reiseguider fremstår da også som en vederstyggelighet i Løperne: "reisehåndbøker har ødelagt en større del av planeten for alltid; de er utgitt i millioner av eksemplarer, på mange språk, og de har svekket stedene, spikret dem fast, navngitt dem og utvisket konturene» (s. 70).

Romanen krever mye av leseren, for den bryter med mange av romanens sjangertrekk. Den er fragmentarisk, den beveger seg både i tid og rom, og personene vi møter har virkelig ingen sammenheng med hverandre. Selv kaller Tokarczuk sjangeren «konstellasjonsroman». "Den lineære fortellingen er erstattet av episoder og brokker som i lesernes hjerne former en helhet, slik stjernene på himmelen blir bilder." (Vinduet 2/2019)

Løperne er nemlig et kaleidoskop av forskjellige historier. De lærer kanskje ikke leseren så mye om stedene de utspiller seg på, men til gjengjeld blir man ganske godt oppdatert på anatomi og konserveringen av menneskekroppen. Man leser om en kvinne som prøver å få sin utstoppede far(!) tilbakelevert fra den østerrikske keiseren. Og om Philip Verheyen, anatomen som i 1693 navnga akillessenen. Og om transporten av hjertet til den polske komponisten Chopin fra Paris til Warszawa etter hans død. Blant annet.

Tema i Løperne er jakten på liv, men det handler altså mest om død. Den stadige bevegelsen i tid, de mange reisene mellom ulike destinasjoner, de merkverdige historiene og alle de historiske og fiktive personer vi møter, gir imidlertid romanen høy puls. Som leser rives jeg med av rytmen, uten at jeg dermed kan gå god for Tokarczuks "reiseprosjekt". For meg fremstår romanen nemlig først og fremst som et litterært prosjekt. Gjennom konstant bevegelse tror "løperne" at de vil bli usynlige og dermed redde sin udødelige sjel. Ingen av aktørene er usynlige i denne romanen. Tvert imot. De trer frem med all mulig tydelighet. Det finnes imidlertid ett unntak, og det er fortelleren. Fortellerstemmen er uklar og ubestemmelig. Hver historie har sin stemme, og allikevel ━ den oppleves som den samme.

Løperne er absolutt en pageturner, den er tankevekkende, underholdende og tidvis humoristisk. Jeg opplever den også som en metaroman, det vil si en roman om det å skrive (en roman). Det gir mening til bokens tema også. Gjennom skriveprosessen har forfatteren gjort seg selv usynlig, men samtidig skaffet seg evig litterært liv. Prosjektet må sies å ha vært vellykket, Nobelprisen tatt i betraktning.

Løperne kom ut i grevens tid, for den ville neppe falt i god jord i vår tid. Dette har Tokarczuk selv vært inne på i et intervjue med Morgenbladet 21. desember 2018: – Noen ganger tenker jeg at denne boken er siste rop fra en grenseløs verden. Det ville ikke vært mulig å skrive den i dag. I boken er det for eksempel ingen flyktninger, ingen mennesker i båter på Middelhavet. Det er en annen verden nå.

Flyplassen er også et litterært sted som kanskje er i ferd med å skifte valør: – Da jeg skrev denne boken følte jeg meg mye mer uskyldig, jeg visste ikke så mye om miljøomkostningene ved å fly. Jeg var bare fascinert av å reise. For første gang i livet mitt var verden åpen: Jeg er fri, jeg kan reise, jeg kan oppleve alt selv. Nå liker jeg ikke å fly, og jeg liker ikke flyplasser, de er like overalt, sier Tokarczuk.

Høsten 2019 ble verden dessuten rammet av korona-pandemien, så nå er de aller fleste av oss tvunget til å holde oss hjemme.

Olga Tokarczuk

Olga Tokarczuk, 2017.

Olga Tokarczuk (født 1962) debuterte som lyriker i 1989 og fikk sitt internasjonale gjennombrudd da romanen Løperne ble oversatt til engelsk og hun fikk MAN Bookerprisen. I 2019 ble hun tildelt Nobelprisen i litteratur for 2018.

Tokarczuk er født og oppvokst i den østlige delen av Polen, i bygden Klenica, men da hun skulle begynne på videregående, flyttet familien til tettstedet Kietrz, sør i landet. Senere studerte hun klinisk psykologi ved Universitetet i Warszawa, der hennes interesse for psykoanalytikerene Carl Gustav Jung og Sigmund Freud ble vekket. Etter fullførte studier (1985) flyttet hun til Wałbrzych, der hun både jobbet som psykoterapeut og med å utdanne lærere. Mellom 1990 og 1994 bodde hun med familien i Storbritannia, før hun i 1994 flyttet tilbake til Polen.

Tokarczuk utga sin første bok i 1989, diktsamlingen Byen i speil, og fikk sitt nasjonale gjennombrudd  i 1996 med Forhistorien og andre tider. Løperne, som kom på polsk i 2007 og på norsk i 2012, er hennes mest kjente roman, men også  Før din plog over de dødes knokler (2007, på norsk i 2019) og Jakobsbøkene (2014) har vakt oppsikt. Hun har mottatt en rekke nasjonale og internasjonale priser, deriblant den britiske litteraturprisen Man Booker International Prize i 2018. I 2019 ble hun tildelt Nobelprisen i litteratur for 2018.

Tokarczuk er en politisk aktivist, kjent for å være veganer, dyreverner og feminist. Hun har samarbeidet med partiet De Grønne i Polen og har sittet i redaksjonen til det venstreradikale tidsskriftet "Politisk Kritikk" (Krytyka Polityczna). Hun mottok en rekke dødstrusler etter at hun argumenterte for at Polen skulle ta imot flere flyktninger under flyktningkrisen i 2013. Hennes kritiske uttalelser om polske forbrytelser utført mot den jødiske befolkningen under Holocaust har også vakt sterke reaksjoner hos konservative grupper. I tillegg har hun vært kritisk til den polske PiS-regjeringens konsekvente angrep på demokratiske institusjoner.

Olga Tokarczuk, Nobel Prize in Literature 2018: Official Interview

 

Kilder:

Rosvik, Merete: "Før støvet legg seg" (essay). Vinduet, 2019
Tokarczuk, Olga: Løperne. Oslo, Gyldendal 2019 (2. opplag)
En reisende fra den nære fortiden, Morgenbladet. 21. desember 2018.
Store norske leksikon (SNL): Olga Tokarczuk
 

Reiser i det skjulte

En nettføljetong på Boktips

 Cappelen Damm (Boktips) presenterer i disse dager Ingvar Ambjørnsens Reiser i det skjulte, en helt ny nettføljetong for koronatiden som selv ikke forfatteren kjenner hele fortsettelsen av. På nettsiden Reiser i det skjulte finner du alle de ferdige kapitlene. Bli med og les mens historien blir til!

En thriller inspirert av korona-tiden

Reiser i det skjulte er en thriller – en spenningstekst som Ingvar Ambjørnsen nå er midt i skriveprosessen med. Selve plottet er en idé som har ligget i skuffen hans siden 2016, et skrivearbeid han valgte bort til fordel for Elling-romanen Ekko av en venn.

Denne våren fant han ut at plottet var som skapt for korona-situasjonen vi er inne i. Han kjenner de lange linjene i denne romanen, men er nesten like spent som leserne vil være på hvordan det skal utvikle seg. Dette er bokstavelig talt en tekst som skapes rett før den møter leserne, og utviklingen er åpen.

Renate og Sune

I de første 16 kapitlene er det to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.

Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.

Egen Facebook-gruppe

Samtidig som du på Boktips leser føljetongen, kan du engasjere deg i diskusjonen om romanen i den nyopprettede Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Ingvar Ambjørnsen har tidligere hatt god dialog med sine lesere om Elling-romanene i den aktive Facebook-gruppa Elling-nytt. Nå håper han at mange lesere også vil bli med i Reiser i det skjultes Facebook-gruppe, hvor alle kan bli medlem og kommentere romanen underveis. Kanskje vil Ambjørnsen også selv av og til kommentere det som skjer i gruppa der han finner det naturlig.

Nye kapitler av Reiser i det skjulte kommer på Boktips hver tirsdag og fredag. Det er bare å følge med!

Bokstafett 2020

Jeg fikk nylig overlevert pinnen i en bokstafett der oppdraget var ━ i sju dager ━ å dele en bok jeg har lest. Ingen forklaringer, ingen kritikker, bare omslagene. Og hver dag sende utfordringen videre til en Facebook-venn. Så gøy! Jeg synes imidlertid det var veldig, veldig vanskelig ikke å kommentere, noe jeg ikke var alene om, viste det seg. Det handler jo tross alt om mine (våre) beste leseopplevelser. Slik ble utvalget:

DAG 1

1. mars 2020: For meg er det altså dag 1 i bokstafetten. Jeg velger romanen "Arr" av Auður Ava Ólafsdóttir, som hun velfortjent fikk Nordisk råds litteraturpris for i 2018. En skikkelig feel-good leseopplevelse om (et planlagt) selvmord – tro det eller ei!

Jeg sender stafettpinnen videre til Jóhanna G Hafliðadóttir. Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer, eller kommentarer er nødvendige. Bare pirr vår leselyst!

DAG 2

2. mars 2020: Da er det dag 2 i bokstafetten for meg. Jeg velger meg romanen "Egypteren Sinuhe» av Mika Waltari som ble lest sønder og sammen i mitt barndomshjem. Romanen er en «glemt» klassiker fra 1945 som kanskje er mer aktuell enn noensinde.

Jeg sender stafettpinnen videre til Ingrid Amundsen. Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 3

3. mars 2020: Så var det 3. dag i stafetten. Som langt over gjennomsnittet interessert i antikkens kultur og de myter som er overlevert oss fra den tid, har jeg valgt romanen "Strändernas svall" av Eyvind Johnson. Den ytre handlingen er den hellenske heltens Odyssevs’ reise fra krigen i Troja hjem til Ithaka, «Odysséen» med andre ord. Men her er mye mer! I motsetning til i det klassiske verket har Odyssevs i Eyvind Johnsons universers nemlig fått en psykologisk dimensjon. Han skildres som en nyansert person, en angerfull kriger som er mett av krig. Vi møter med andre ord mennesket bak myten, og dette gjør romanen like aktuell i dag som da den utkom i 1946.

På norsk har romanen fått tittelen "Bølgene slår mot strand" (1948).

Jeg sender stafettpinnen videre til Gløer Langslet. Sju dager, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 4

4. mars 2020: På bokstafettens 4. dag velger jeg meg «Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider» av Morten A. Strøksnes. En tidligere kollega spurte meg en gang om hva slags bok dette var, og jeg ble svar skyldig. Riktignok lanserte forlaget (Oktober) den under kategorien «Sak & Essay», men jeg vet ikke jeg. Det jeg vet, er at den tok helt pusten fra meg. Den rommer liksom alt!

Obs! Fotnotene må leses nøye underveis. De er en del av moroa.

Jeg sender stafettpinnen videre til forannevnte tidligere kollega Kristian Otterstad Andresen, sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 5

5. mars 2020: Det er dag 5 av bokstafetten for min del, og i dag er det «Hundre års ensomhet» av Gabriel Garcia Márquez som står for tur. For meg ble denne romanen et intenst første møte med den sør-amerikanske magiske realismen, og jeg får ennå gåsehud når jeg snubler over den i bokhyllen. En virkelig litterær klassikerperle!

Jeg sender stafettpinnen videre til min kusine Elisabeth Bryld; sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst! 

DAG 6

6. mars 2020: På den 6. dag velger jeg «Salme ved reisens slutt» av Erik Fosnes Hansen; fortellingen om de sju musikerne som seilte med Titanic i aprildagene 1912, og som spilte salmer og ragtime mens skipet sank. Så vond, så vakker.

 Jeg sender stafettpinnen videre til Lars Hagen; sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Ingen kritikk, forklaringer eller kommentarer er nødvendige. Bare leselyst!

DAG 7

Dag 7. velger jeg romanen «Magnet» av Lars Saabye Christensen (2015). Det er mye snadder på den karens rulleblad, men dette er altså min favoritt.

Jeg sender stafettpinnen videre til Siri Rønningen; sju bøker. Og én videresendt utfordring hver dag. Det holder med å vise omslagene. Kritikk, forklaringer eller kommentarer er ikke nødvendige. Bare leselyst!

 

Oppvekst fra helvete

Tara Westovers bok Noe tapt og noe vunnet (2018) høster lovord nær sagt i hele verden. Enkelte kaller boka en roman, og innholdet er så skrekkinngytende at det kan være fristende å se på det som fiksjon. Men det er altså en selvbiografi, noe Westover selv slår fast i nest siste kapittel under overskriften "Takk". I siste kapittel, "Merknad til teksten", sår hun imidlertid tvil om hva som egentlig er sannhet i fortellingen. Vi kan med andre ord ikke helt stole på fortelleren, og da er det skjønnlitteratur vi har med å gjøre. En roman med andre ord.

Vunnet: arbeidsmoral, selvstendighet og ansvarsfølelse 

I et intervju med DN2 mener Westover at foreldrene tross alt har gitt henne verdier det har vært verdt å ta med seg, og som har bidratt til hennes suksess. Den er nemlig et resultat av hardt, selvstendig arbeid og et altomfattende ansvar for egen overlevelse. Det tror vi på med den historien som foreligger.

Kort fortalt: Tara vokser opp i fjellene i Idaho med mørkreligiøse, mormonske foreldre som forbereder seg på dommedag: De bunkrer opp med mat, sover med fluktveske i senga og er motstandere av sykehus og leger. Hele søskenflokken på sju  må delta i det harde arbeidet i farens skraphandelbedrift fra ung alder, og som datter i huset må Tara også følge moren på jordmoroppdrag og delta i produksjon av urtemedisiner. Barna får "hjemmeundervisning", så Tara er derfor sytten år gammel første gang hun setter sine ben i et klasserom. 

Som ungdom begynner hun å utdanne seg selv, og siden hun både er ressurssterk og evnerik, klarer hun opptaksprøven til universitetet. Her lærer hun om verdensbegivenheter som hun aldri har hørt om før, som Holocaust og om den amerikanske borgerrettsbevegelsen. Suget etter å vite mer, lære mer, forstå mer, bringer henne etter hvert til Harvard og Cambridge. En solskinnshistorie rett og slett, men i takt med den strålende akademiske karrieren, øker konfliktnivået med familien hjemme i Idaho.

Tapt: alt det andre

Arbeidsulykker, vold i nære relasjoner, diskriminering av kvinner, homofile og annerledes tenkende - det er nesten ikke grenser for hva unge Tara og hennes søsken må gjennom før de når voksenalderen. De blir født hjemme, og mangler derfor fødselsattest hele gjengen. Blir de syke eller forulykker de, behandles de hjemme med alternative remedier og under primitive forhold. Skolegang får de heller ikke, for her er det "hjemmeundervisning". For Taras del betyr det at hun lærer å lese av en av sine brødre, og lesestoffet hennes inntil hun får begynne på skolen i en alder av 17 år, begrenser seg til  farens religiøse skrifter. 

Tara preges av den forskrudde familien også etter at hun har flyttet hjemmefra. Hun mangler totalt sosial teft, og hun opplever sosial angst i møtet med andre og annerledes tenkende mennesker. De allminnelige, altså. Derfor søker hun til stadighet tilbake til sitt fødested, selv om dette er forbundet med farens maktovergrep, morens likegyldighet og brorens voldsutøvelse.

Tapte og vant. Foreldrene nektet 
henne å gå på skole i barndommen. 
Nå har Tara Westover doktorgrad 
fra Cambridge. Foto: Stephen Voss/Redux

Eventyrlig debut

Tara Westover (født ca. 27-29. september 1986) var frem til 2018 mest kjent som historiker og essayist, men med utgivelsen av memoarene sine i Noe tapt og noe vunnet (originaltittel Educated) endret dette seg radikalt. Da boken kom ut våren 2018, gikk den rett inn på New York Times' bestselgerliste, hvor den ble liggende hele året. og ikke bare det. President Obama hadde den på leselisten sin, og sikkert mange andre betydningsfulle mennesker. Den er under utgivelse i hele 54 land, og den er belønnet med en rekke priser og utmerkelser. 

Historien om Taras kamp for å oppnå kunnskap og akademisk aksept, er med andre ord salgbar world wide. Men, det er synd å si det, det er nok historien om omsorgssvikt, overgrep, barnemishandling, fanatisme og religiøs indoktrinering som bergtar mest. Og det er virkelig en forferdelig historie!

I bokens nåtid er Tara på topp i karrieren, men bruddet med familien er et uomtvistelig faktum. Kunnskap om den virkelige verden har altså, til tross for Taras iherdige bestrebelser, ikke latt seg forene med den virkeligheten familien i Buck's Peak relaterer seg til. Forldrene og tre av søsknene har slått hånden av henne, noe som kanskje ikke er til å undres over etter den skildringen hun har gitt av dem. På spørsmål om utgivelsen har vært verdt dette tapet, var hun i 2019 usikker. Hun sier til DN.no:

"– Jeg tenker bare på det som en historie, sier den 32-årige forfatterdebutanten.
– Jeg håper leserne kommer dit at de skjønner at det ikke er noen karikatur. For meg er det en historie om å vokse opp og legge ting bak seg, samtidig som du prøver å holde fast ved tingene som var verdifulle."


Hva som er vunnet for Tara, er innlysende, hva som er gått tapt er jeg litt usikker på. Barndom? Oppvekst? Familie? Det er påtagende lite kjærlighet (i noen form) i skildringen, og uansett hvor dysfunksjonell en familie er, vil det vel alltid være noe som forbindes med varme. Her er det nada, og det blir ubegripelig hvorfor Tara igjen og igjen søker tilbake til hjemtraktene. For meg blir tittelen Noe tapt og noe vunnet derfor misvisende. Den engelske tittelen Educated: A memoir er mer dekkende.

Når det er sagt; Westover skriver godt. I hvert fall er den norske utgaven en skikkelig pageturner.

Kilder

 Mohr, Emil L.: "Hun brøt med familien og skrev memoarsuksessen Educated", Dagens Næringsliv, 14. februar 2019.  https://www.dn.no/d2/bok/tara-westover/bok/usa/hun-brot-med-familien-og-skrev-memoarsuksessen-educated/2-1-536586

Beathes Bibliotek: Gripende og sterk oppvekstskildring, 5. mars 2019. https://beathesbibliotek.wordpress.com/2019/03/05/noe-tapt-og-noe-vunnet-av-tara-westover/

Tara Westover på Wikipedia
 Noe tapt og noe vunnet på Bokelskere.no

"Under solen finnes ikke noe nytt"

Navnet Sinuhe har tilknytning til et gammelt egyptisk sagn fra Mellomrikets tid, da en egyptisk kongesønn måtte flykte fordi han ved et tilfelle fikk kjennskap til en av faraos statshemmeligheter. Som kongesønnen må også Sinuhe i Waltaris roman flykte fordi han bærer på en slik hemmelighet. Mange reiser og et liv i utlendighet preger dem begge, men ellers har de lite til felles. 

 

Romanens Sinuhe er en ensom mann. Hans opphav er ukjent, for han ble som spebarn funnet drivende i en sivbåt på Nilen. Til tross for de enkle forholdene han vokser opp under, havner han likevel i ung alder på den grønne gren. Men akk, hans lykke vendes raskt til ulykke ved  maktkampen, intrigene og skjørlevnedet ved faraos hoff. Han må balansere på stram line for å holde seg til venns både med farao, presteskapet og den aggressive hærføreren Horemheb. Det må som det må gå, og etter etter et omflakkende og stormfullt liv i Midt-Østen på 1300-tallet før Kr., er Sinuhe forvist til et goldt og øde sted hvor han er dømt til eksil resten av sine dager. Her bruker han tiden til å skrive ned fortellingen om sitt liv. 

 

Sinuhes navn i hieroglyfer. Betydningen er "sønn av Sycamor" (viktig tresort) eller "sønn av Nut, Isis eller Hator" (gudinner)

 

"JEG SINUHE, SØNN av Senmut og hans hustru Kipa, skriver dette. Ikke for å prise gudene i landet Kem (Egypt), for jeg er trett av guder. Ikke for å prise faraoer, for jeg er trett av deres bedrifter. Bare for min egen skyld skriver jeg dette. (...) Jeg skriver dette bare for min egen skyld, og i dette tror jeg at jeg skiller meg fra alle skrivere, det være seg i fortid som i fremtid." Med dette plasserer Sinuhe seg i en sterk fortellertradisjon, men gjennom sine 15 "bøker" bedyrer han at han ikke har lesere i tankene. Her stoler vi vel ikke helt på fortelleren, for hans beretning er blitt til romanen Sinuhe Egypteren, en av 1900-tallets store klassikere. Romanen, eller snarere eposet, ble utgitt i 1945 og er ført i pennen av den finske forfatteren Mika Waltari. 

Lag på lag 

 

Romanen har mange lag, men er først og fremst en intens og eventyrlig fortelling om legen Sinuhes liv. Handlingen er lagt til oldtidens Egypt, særlig i regjeringstiden til farao Akhnaton i det 18. dynasti. Akhnatons korte regjeringstid var en tid full av ulykker og store begivenheter, motsetninger, blomstring og undergang. Akhnaton styrtet nemlig den gamle guden Amon og innførte med makt Aton som eneste lovlige gud. Rammen for handlingen er altså revolusjon i en tvers igjennom religiøs stat, og denne statens konflikter med omkringliggende stater med andre guder og andre skikker.  

Sinuhe selv er gudløs, men skjebnen og en rekke tilfeldigheter fører til at han blir Akhnatons personlige lege, såkalt kongelig "hodeskalleborer", men også hans venn og støttespiller. Ved Aknatons hoff møter han dessuten krigeren Horemheb som han knytter nære bånd til, og det er i maktkampen mellom Akhnaton, presteskapet og hærføreren Horemheb at Sinuhes liv utspiller seg. Egypteren Sinuhe kan leses som en historisk roman om maktkamp og storpolitikk i oldtidens Egypt. I så henseende er romanen ikke for pingler; her er det krig, vold, tortur, blod, lemlestelse og død så det holder. Men den kan også leses som en kommentar til Waltaris samtid, hvor Europa under den 2. verdenskrig ikke står tilbake for oldtidens Midt-Østen når det gjelder vold og menneskelig lidelse. 

Gjennom våre dagers hendelser i Syria, Palestina, Afghanistan, Irak, Iran - og Egypt også for den del, lyder et sterkt ekko fra Sinuhes nedtegnelser, og romanen kan derfor også leses som en dystopi. 

 

Maktkamp og krig er selvsagt en viktig del av historien. Jeg hadde imidlertid større glede av miljø- og menneskeskildringene fra en svunnen tid, for som ambassadør for Akhnaton og spion for Horemheb, er Sinuhe nemlig stadig på reisefot. I tillegg til hendelsene i Egypt, byr romanen på et livaktig nærbilde av det da egyptisk dominerte Syria (Levanten), Mitanni, Babylon, det minoiske Kreta, og av de nådeløse hettittene. Dette er fiksjon, javel. I forordet til den norske oversettelsen hevder Peter Bendow (oversetteren) likevel at Waltari (forfatteren) "har behandlet stoffet med inngående historisk kunnskap og med en innforlivelse i tiden og en levende oppfatning av mennesker". Slik diktning gir ofte et sannere bilde av virkeligheten enn virkeligheten selv, og i Egypteren Sinuhe er det bare lukten som mangler. Det holder for meg.

 

Intet er nytt under solen

 

Sinuhe skriver: "Alt går tilbake til det forgagne, og under solen finnes ikke noe nytt. Menneskene forandres heller ikke, selv om deres klær forandres og språket blir annerledes." Her ligger noe av det mest verdifulle i romanen. Den forteller om de evige menneskelige problemer og sannheter som er like aktuelle i dag som til alle tider. Dessverre og heldigvis, vil jeg si. Dessverre fordi menneskets historie fremstår som en endeløs massakre som ikke avtar. Heldigvis fordi vi sannsynligvis har en medfødt evne til å forstå hverandre over alle grenser, både i tid og rom. Det åpner for en fellesmenneskelig forståelse av hva som skal til for forsoning, noe også Sinuhe kommer frem til når han avslutter sin siste bok. Egypteren Sinuhe kan på den måten leses som en metaroman som kommenterer skriveprosessens og skjønnlitteraturens betydning.

 

En gudbenådet forteller

"Mika Waltari skreiv 100 bøker, 26 skodespel og dreiebok til 33 filmar. Den store finske forfattaren skapte litteratur som nektar å døy," skrev Tor Obrestad om Mika Waltari (1908-1979). Waltari ble verdenskjent for romanen Egypteren Sinuhe, der han kombinerer bred historisk kunnskap med sterk innlevelse i i en fremmed kultur. 



Mika Waltari ble født i Helsingfors i 1908. Presten og lektorfaren døde da han var fem år, og moren, som arbeidet på kontor, sørget for at de tre barna fikk utdannelse. Mika tok artium 17 år gammel, det samme året som han debuterte, og han var ferdig med hovedfag i filologi da han var 21. Siden pakket han ryggsekken og reiste rundt i Europa i mange år mens han utdannet seg til forfattergjerningen. Waltari deltok i den unge finske forfattergrupperingen som kalte seg «Fakkelbærerne», en gruppe som hadde ett mål: «Åndelig frihet, friheten til å kritisere og behandle alt.» Slagordet til gruppe var «Åpne vinduer mot Europa!»

 

Sinuhe egypteren ble filmatisert i 1954, og "The Egyptian" ble nominert til en Oscar for beste filmfotografi året etter. Mer er det vel ikke å si om den saken, annet enn at boka garantert er bedre enn filmen.  

Kilder

Waltari, Mika: Egypteren Sinuhe. Oslo, 2008. Aschehoug

Wikipedia om romanen

Bokkilden om romanen
Obrestad, Tor: "Mika Waltari - gudsbenåda forteljar", Bergens Tidende, 14. oktober 2001