Villabyen er en rolig og fasjonabel forstad til
Helsingfors. Men fra kjelleren i et av de ærverdige husene dunker en dyp bass.
På en fest blir det begått en brutal gruppevoldtekt der. De fire
gjerningsmennene, «guttungene», kommer fra stedets øvre sosiale lag. Offeret,
Sascha Anckar, gjør det ikke. Lokalsamfunnet lukker øynene for den avskyelige
forbrytelsen. Guttenes foreldre gjør sitt ytterste for å begrense skadene på
familiens rykte. Mødrene trøster og beroliger:
"Nå skal vi begynne på et nytt
kapittel. Og en vakker dag er det blitt så mange nye kapitler at ingenting av
dette har hendt", sier én av dem.
Fedrene griper etter lommeboken.
Her skal det legges lokk på og feies under teppet, med andre ord. Den foretaksomme Cosmo Brant, guttenes barndomsvenn og klassens mobbeoffer, gjør derimot det stikk
motsatte. Seks år senere erklærer han at han vil lage en film om voldtekten, og
den filmen skal hete "Hvem drepte bambi?" Hvem drepte bambi? er en
skarp og uhyggelig roman om vold og makt, om fortellinger som smuldrer opp og
familier som går i oppløsning, og om en for alltid tapt uskyld." (Kilde: Oktober Forlag)
Hvem er bambi?
Fokus i romanen er ikke på voldtekten i seg selv, men på det som hender før og etter. Persongalleriet er bredt, og handlingen er en tett vev av fortellinger, minner, dialoger og kulturelle referanser. Låta "Who killed Bambi?" signert punkbandet Sex Pistols handler om allnaturens vrede over drapet på Bambi, den uskyldige. Dette er en klar referanse til tittelen på romanen Hvem drepte Bambi? Det som ikke er klart, er hvem som er Bambi i romanens kaotiske univers. Hvem er det som mister sin uskyld?
Den fremste aktøren under overgrepet er Nathan, den eneste sønnen til Annelise og Albinus Häggert, begge med høye poster i samfunnet. Familien bryter sammen etter voldtekten. Offeret, Sascha Anckar, kommer fra villabyens institusjon Grawellska og dør noen år senere av en overdose i USA. Voldtekten er Nathans hevn for at hun dumpet ham. Sascha vil ikke gå til retten og er taus som graven, men på typisk fagerholmsk vis “snakker” kameraet hennes, der finnes bildene som ble tatt under overgrepet. (Kilde: BOK365)
Selv om massevoldtekten står sentralt i romanen, blir den ikke presentert i klartekst før på side 131. Dette bidrar til å rette fokus mot det egentlige temaet − årsakene til udåden og konsekvensene av den, både for de fire overgriperne, deres foreldre og lokalsamfunnet. Gjennom foreldrenes iherdige innsats dysses voldtekten ned, men den setter likevel dype spor i aktørene. Både Sasha og guttene fremstår som ofre, Sacha for guttenes mangel på moralsk kompass, guttene for foreldrenes alltoppslukende streben etter selvrealisering og sosial aksept. Forldrene når imidlertid heller ikke sine mål − tvert i mot − også deres verden faller i grus ved guttenes ugjerning. På den måen blir alle ofre for det som kan kalles tidsånden, og romanen kan derfor leses som sivilisasjonskritikk.
Etter katastrofen
Ved romanens begynnelse er guttene i 20-årene og har valgt ulike strategier for å fortrenge rettssaken. Det samme gjelder foreldrene deres. Forfatteren har altså sine gode grunner for å skape et litterært kaos. Hele miljøet er i oppløsning og driver med en slags kollektiv skyldfordeling og ansvarsfraskrivelse. Her er mødre som fryses ut av lokalsamfunnet og fedre som flykter fra ødelagte familier.
Gradvis vokser fortellingen til et slående bilde på livet etter katastrofen. Hovedpersonen Gusten Grippe blir frikjent i rettssaken, men vet med seg selv at han deltok i gruppevoldtekten. Akkurat det misforholdet er klart fra starten av boken. I romanens nåtid har han blitt en suksessrik eiendomsmekler som balanserer på kanten av en følelsesmessig avgrunn.
Gusten fungerer på et vis som forfatterens talerør. Store, klassiske spørsmål om skyld og soning knyttes til hans personlighet. Langt på vei gjør Fagerholm sin hovedperson til en sympatisk karakter som vil det gode. Gusten er den som får offeret på sykehus, varsler politiet og innrømmer ugjerningene. I fraværet av en offentlig soningsprosess går han inn i den på egen hånd.
I disse partiene blir romanen dirrende aktuell. Hvordan skal et samfunn straffe unge lovbrytere? Hvordan former sosiale medier deres seksualitet og fantasier? Hva gjør stigmaet med dem på sikt? Romanen gir ikke klare svar, og puslespillet blir aldri ferdig. Men underveis avdekkes det hvordan et urmenneskelig behov for tilgivelse og frelse kan arte seg i en sekulær virkelighet. Det blir et annet menneske som må frelse synderen når Gud ikke lenger er aktuell. Et annet menneske må elske synderen ut av det indre fengselet. Fagerholm viser hvordan dette er mulig. (Kilde: Økland, Ingunn)
Krevende form
Det skal en erfaren leser til å få oversikt over Hvem drepte bambi?, noe da også den drevne litterturanmelderen Ingunn Økland i Aftenposten har påpekt. Etter hennes mening er romanen "en flerstemt og fragmentarisk historie med mye slang og muntlig språkbruk. Lange partier er kursivert for å markere skifte av synsvinkel og fortellerstemme – uten at det er klart hvem som har ordet når. Rett som det er blir bruddstykker av en setning trukket sammen til ett langt ord som det er opp til leseren å dechiffrere («Guttaboysmedsølvskjeimunn», "Ikkeatjævetnoeommusikkmendetvarinteressant", "Duskjønnervelathanbareutnytterdegdureiserdavelikke?").
Monika Fagerholm
Monika Kristina Fagerholm (født 26. februar 1961 i Helsingfors), er en av de fremste finlandssvenske forfatterne, nå bosatt i Ekenäs. Hun har studert psykologi og litteratur ved Helsingfors universitet, og tok bachelor-graden i samfunnsvitenskap i 1987.
Fagerholm debuterte i 1987 med Sham, og fikk sitt store gjennombrudd med romanen Underbara kvinnor vid vatten i 1994. Romanen ble nominert til Finlandiaprisen i Finland i 1994, Augustprisen i Sverige 1995, den europeiske Aristeion-prisen i 1996, samt International IMPAC Dublin Literary Award i 1998 og fikk Runebergsprisen i 1994. Boken ble filmatisert av Claes Olsson, og filmen hadde premiere i 1998.
Hennes tre neste romaner – Diva, Den amerikanske jenta og Glitterscenen – ble alle innstilt til Nordisk råds Litteraturpris. For Den amerikanske jenta ble
Fagerholm tildelt Augustprisen i Sverige. I 2016 ble Fagerholm tildelt
Svenska Akademiens nordiske pris og i 2020 mottok hun Nordisk råds
litteraturpris for romanen Hvem drepte bambi?. .
Den prisbelønte forfattaren Monika Fagerholm har skrevet lenge. Her gir hun råd og tips om hvordan man kan begynne å skrive en bok, og hvordan man kommer videre i sin skriveprosess. (Fra; "Malou efter tio", et samfunnsorientert program med Malou von Sivers, svensk TV4, 21. februar 2017. )
Bibliografi
1987 Sham 1990 Patricia 1994 Underbara kvinnor vid vatten, filmatisert 1998 1998 Diva 2005 Den amerikanska flickan 2009 Glitterscenen 2012 Havet 2012 Lolauppochner 2019 Vem dödade bambi?
" For omtrent ett hundre år siden omtalte den unge revolusjonære Eugen Leviné i sin siste tale i retten, like før han ble skutt, seg selv og sine kommunistiske kamerater som døde menn på perm. Det er bare tilfeldigheter som skiller mellom flyktningene som i dag drukner i havet mellom Afrika og Europa, og de som ikke drukner. Sånn sett, tenker Richard, er også hver eneste av de afrikanske flyktningene levende og død samtidig." (side 193)
Richard, nøkkelpersonen i Jenny Erpenbecks roman Går, gikk, har gått (2017), er enkemann og pensjonert professor i klassisk filologi ved Humbolt-unversitetet. På
en av sine daglige spaserturer i hjembyen Berlin blir han tilfeldig vitne til
demonstrasjonen utenfor rådhuset. Mennene på plassen har kommet over
havet fra Afrika. De har flyktet fra krig og konflikt, det vet han.
Men hva mer vet han egentlig om dette veldige kontinentet og landene som
mennene kaller hjemme? Han oppsøker flyktningene, og flyktningene
forteller ham om livet de har levd, menneskene de har forlatt og flukten over havet. Og om
drømmer og håp for fremtiden. Richard utvikler etter hvert et sterkt engasjement for disse menneskene.Fordi han
er barnløs og enkemann, fører pensjonisttilværelsen til at
han ser med kritiske øyne på sitt eget liv. Han lever i høyeste
grad et behagelig liv: Økonomisk er han sikret, han eier et stort hus
som ligger idyllisk til ved en innsjø utenfor Berlin. Men denne sommeren
har en badegjest druknet der, og den døde er ikke blitt funnet. Liket i
sjøen uroer nærmiljøet, og dette ubehaget får sitt motsvar i de afrikanske
flyktningene som okkuperer Oranienplatz i Berlin under mottoet We become visible.
Tapt fortid, meningsløs nåtid
Romanen skildrer hvordan Richards deltakelse fører til at
flyktningene som individer trer frem med sine egne lidelseshistorier og
blir synlige. Noe av motivasjonen for Richards interesse ligger i hans egen
biografi. Hans foreldre måtte flykte mot slutten av andre verdenskrig,
og de bar på disse traumatiske erfaringene gjennom hele livet. Et annet
tilknytningspunkt danner Die Wendefra
1989, et vendepunkt som førte til at mange millioner
DDR-statsborgere mistet sine samfunnsmessige referansepunkter. Richard
forstår raskt at flyktningenes desorientering går mye dypere. Romanens
tittel
Oranienplatz, Berlin
Går, gikk, har gått er hentet
direkte fra flyktningenes språkopplæringssituasjon. Flyktningene er
ikke synlige for de har mistet sitt morsmål og behersker bare gebrokkent
engelsk. Samtidig henviser formene til verbet ‘gå’ til flyktningenes
tidshorisont. Nåtiden er tømt for mening fordi lovgivningen i EU forbyr
asylsøkende å jobbe, fortiden er tapt på grunn av traumatiserende
hendelser. Flyktningene blir til skyggevesener i et metaforisk dødsrike.
De males i stykker av den meningsløse hverdagen og den overhengende
trusselen om å bli tvangsreturnert.
Dublin
II-forordningen
Kafka-lignende hverdag
Richards våknende medmenneskelighet får ham til å ta del i flyktningenes Kafka-lignende hverdag. Han følger dem til offentlige kontorer, lege, tannlege og andre instanser der de trenger språklig bistand, og han må derfor sette seg inn i lovverket som omgir asylsøkerne. "Han
tilbringer dagen med å studere konvensjonen som kalles Dublin
II-forordningen, og først da han er nødt til å skru på
skrivebordslampen, forstår han at loven bare regulerer
ansvarsfordelingen. / Hensikten med forordningen er ikke å avklare
hvorvidt disse menneskene er krigsofre. / Det er utelukkende det landet
der de setter sine bein på europeisk jord for første gang, som er
ansvarlig for innholdet i historiene deres. Det er bare der de får lov
til å be om asyl, ingen andre steder." (side 79)
"Richard
forstår: Med Dublin II har alle alle europeiske land som ikke har
middelhavskyst, kjøpt seg retten til å slippe å høre på flyktningene som
kommer over Middelhavet." (side 80)
Denne felles-europeiske ansvarsfraskrivelsen opprører Richard, og han ser klart at de tyske myndighetenes plan er å møte asylsøkernes protester med utstrakt byråkrati. Geometrisk byråkrati, kaller han fenomenet, som er en arv fra kolonialismens dager." De kolonialiserte ble kvalt med byråkrati." (side 60)
Lynslyngeren, Zevs
Felles fortid
For Richard er flyktingene i utgangspunktet fremmede. Han kjenner verken deres hjemland eller deres kultur, og kommunikasjonen mellom dem hindres av mangel på et felles språk. Samtalene foregår på et haltende engelsk, men Richard gir ikke opp. Han tar sin egen bakgrunn til hjelp for å forstå disse strandede menneskene, og da viser den klassiske dannelsen seg å være til god hjelp. Han vet at noen av de greske gudene hadde base i Nord-Afrika, og forstår at det nok alltid har vært en kulturell forbindelse mellom Europa og Afrika. "Han (Richard) har naturligvis alltid visst at for eksempel Odysseen og Iliaden ble overlevert muntlig før Homer − eller hvem det nå var − skrev dem ned for første gang. Men aldri har sammenhengenmellom rom, tid og diktning stått så klart for som i dette tilfellet."
Kharon frakter de døde over Styx
De klassiske mytene blir Richards port inn til asylantenes verden, og referansene til litterære verk som Odysseen, Iliaden, Ovids Metamorfoser og Dantes Den guddommelige komedien er tydelige. Her føler Richard seg trygg, og han går ikke av veien for å gi noen av asylsøkerne navn etter de gamle guder. Apollon er en av dem, Hermes en annen. Rashid, som fremstår som noe av en leder for gruppen, får tilnavnet Lynslyngeren, som i Iliaden er en metafor for Zevs − den øverste av gudene. Navnet Karon henspiller på fergemannen som i gresk gudetro fraktet døde over grenseelven Styx til dødsriket Hades, og Tristan er en mytisk kongesønn (irsk) som ofrer alt for kjærligheten. Det er flyktningenes historier som gir dem navn, og dermed oppretter Richard en forbindelse mellom dem og seg, i tid og rom. Gjennom hans handlinger kommer de etter hvert til å dele nåtiden, og på denne måten bygges det bro mellom de to verdenene.
Overganger
Tilbake til liket i innsjøen som skaper uro og uhyggestemning. Det er navnløst, og har i likhet med mange flyktninger, druknet. Men det er også usynlig, slik som de flyktningene som faktisk klarte overfarten over Middelhavet. De som beholdt livet, men som mistet alt annet, inkludert seg selv. Richard oppfatter mangelen på identitet som "død i de levende", men reflekter også over motsatsen − "livet i de døde". I en chat med Karon reflekter han over skillet mellom liv og død:
"Richard skriver: Har du noen som kan følge deg? Karon skriver tilbake: I have no body. Han skriver faktisk no body: Jeg har ingen kropp, i stedet for nobody: ingen, og Richard kommer uvilkårlig til å tenke på dette med døde menn på perm igjen. Han har mange ganger tenkt at alle disse mennene som han har blitt kjent med, like godt kunne ligget på Middelhavets bunn. Og omvendt, at alle tyskerne som ble drept under det såkalte Tredje rike, fremdeles befolker Tyskland i form av gjenferd; alle de som mangler, pluss deres ufødte barn og barnebarn, går sammen med ham i gatene, tenker Richard iblant, på vei til arbeid eller til venner, usynlige sitter de på kafé, går tur, handler, besøker parker og teatre. Dra, dro, har dratt. Skillelinjen mellom ånder og mennesker har alltid stått for ham som svært tynn, han vet ikke hva det skyldes, kanskje fordi han selv , den gangen han var spebarn, så lett kunne ha gått tapt i krigskaoset og sklidd ned i dødsriket." (side 254)
Limbo, Odd Nerdrum 2016
Døden er gjennomgående knyttet drukning i denne romanen, men verken Richard eller flyktningene synes å frykte døden i seg selv. "Det jeg holder ut, er er bare overflaten av det jeg ikke holder ut", sier Rashid (tror jeg), og da refererer han til havet. Skillet mellom liv og død oppfattes som uklar og flytende, og det er overgangen Richard vil utforske. Han er særlig opptatt av Tid: "For å kunne utforske overgangen fra en innholdsrik og overskuelig hverdag til en flyktningtilværelse der hverdagen er åpen på alle kanter, trekkfull, på et vis, trenger han (Richard) å vite hva som var i begynnelsen, hva som var i midten ‒ og hva som er nå. Der det ene livet grenser til det andre for ett og samme menneske, må vel overgangen bli synlig, en overgang som i grunnen, når man ser nøyere etter, ikke er noe som helst." (side 48) Tittelen på romanen henspiller altså på noe langt mer enn grammatikk. Når Richard avdekker både sin egen og flyktningenes historier, er det historisk tid som opptar ham.
Flyktningen Awad forklarer Richard at krigen i hjemlandet og flukten over havet har gjort ham til en fremmed for seg selv. Han har ikke lenger noe bilde av seg selv, og han vet ikke lenger hvem han er. Han spør Richard hva som er meningen med alt dette, men Richard blir svar skyldig. "Er det ikke slik, sier Awad, at alle voksne mennesker – enten de er mann eller kvinne, rik eller fattig, enten de har arbeid eller ikke, bor i hus eller er hjemløse – at alle mennesker har sine få år å leve, uansett, og så dør de?" Til dette svarer Richard: "Jo, slik er det".
We become visible
I samtalen
med Jenny Erpenbeck (Harvard University, 2018) spør Claire Messud om Går,
gikk, har gått er en pessimistisk roman. Awads refleksjoner (se over) vil
nok få mange til å trekke den konklusjonen. Erpenbeck er imidlertid ikke enig.
Ikke jeg heller. Romanen gir et riktignok et gripende bilde av den
flyktningkrisen som i dag preger Europa, og flyktningenes historier gir et
mørkt bilde av situasjonen. Men det finnes, slik jeg ser det, lys i tunnelen,
og lyspunktet er nettopp Richard. Han rives ut av en søvndyssende hverdag, og
gjennom sin interesse for de fremmede og sitt engasjement for flyktningene, er
han med på å synliggjøre dem. Han ser dem som de enkeltmennesker de er, og for
meg er Richards våknende empati et viktig tema i romanen. Richards omgangskrets
støtter i det store og det hele hans prosjekt, og det gir håp for
fremtiden.
Går, gikk, har gått er et viktig bidrag i
den politiske flyktningdebatten. Ikke alle er imidlertid like opptatt av den,
noen, kanskje mange, er til og med fiendtlige innstilt overfor de fremmede.
Richards utvikling fra uvitende og likegyldig til vitende og medfølende, viser
en veg ut av marerittet, og refleksjonene om hvor lite som skiller liv og
død, hever romanen til et universelt nivå. Den handler om noe som er viktig for
menneskene – vel å merke for alle mennesker. God skjønnlitteratur, med andre ord.
Jenny Erpenbeck
Jenny Erpenbeck, født 12. mars 1967 i Berlin, er en tysk forfatter og regissør. Hun vokste opp i DDRog tematiserer i flere av sine tekster erfaringer med diktaturer
i det 20. århundre. Disse opplevelsene er en del av hennes families
historie. Besteforeldrene var kjente kulturpersonligheter i DDR og
tilbrakte tiden mellom 1935 og 1945 i sovjettisk eksil.
Hun er utdannet både som bokbinder og innen teaterfaget, og har siden midten av 1990-tallet regissert flere teaterstykker og operaer. Mest kjent er hun allikevel som prosaforfatter. Hun debuterte med fortellingen Die Geschichte vom alten Kind (1999) og har siden publisert noveller og romaner. Tre verk er oversatt til norsk av Ute Neumann og utgitt på Forlaget Oktober:
Går, gikk, har gått, roman (2015, norsk oversettelse 2017) Alle dagers ende, roman (2012, norsk oversettelse 2018)) Hjemsøkelse, roman (2008, norsk oversettelse 2019)
Møt forfatteren
Harvard Univesity, 4. juni 2018: "A rare American appearance by the highly acclaimed German novelist whose novels include Visitation (2010), The End of Days (2014), and Go, Went, Gone (2017). Winner of numerous prizes, including the Independent Foreign Fiction Prize (UK), the Hans Fallada Prize, the Thomas Mann Prize, and the Strega European Prize, Jenny Erpenbeck is also an opera director, and lives in Berlin, Germany."
DW Books, 11. mai 2020: "The rampant Covid 19 pandemic and the worldwide lockdown have plunged millions of people into economic hardship. For the Berlin writer Jenny Erpenbeck, now would therefore be the right time to discuss an unconditional basic income. In an interview with DW Books, however, she also says that the forced staying at home and the lack of opportunity to indulge in the consumption frenzy reminds her of her life in East Germany. And that these memories are not all bad."
Priser
Jenny Erpenbeck har fått mange utmerkelser for sitt arbeid, blant andre:
Solothurns litteraturpris (2008) Heimito von Doderer-prisen (2008) Hertha Koenig-prisen (2008) Prisen til LiteraTour Nord (2009) Schubart-litteraturprisen stiftet av byen Aalen (2013) Den evangeliske bokprisen (2013) Joseph Breitbach-prisen (2013) Hans Fallada-prisen (2014) Independent Foreign Fiction Prize (2015) Thomas Mann-prisen (2016) Hasenclever litteraturpris (2016) Premio Strega Europeo (2017)
Kilder
Battersby,
Eileen: "Go, Went, Gone by Jenny Erpenbeck review – humanising
migration". The Gaurdian,
23. september 2017
Villabyen er en rolig og fasjonabel forstad til
Helsingfors. Men fra kjelleren i et av de ærverdige husene dunker en dyp bass.
På en fest blir det begått en brutal gruppevoldtekt der. De fire
gjerningsmennene, «guttungene», kommer fra stedets øvre sosiale lag. Offeret,
Sascha Anckar, gjør det ikke. Lokalsamfunnet lukker øynene for den avskyelige
forbrytelsen. Guttenes foreldre gjør sitt ytterste for å begrense skadene på
familiens rykte. Mødrene trøster og beroliger:
