«En utsøkt beskrivelse av jakten på en tapt familie og en tapt tid, Fra det øyeblikk du åpner boken, er du i det gamle Europa, helt og fullstendig brakt til live igjen.»
COLM TOIBIN, IRISH TIMES, BOOKS OF THE YEAR
I lesesirkelen ved Ullern kultursenter er vi enige om å lese skjønnlitteratur. I januar 2023 gjorde vi imidlertid og heldigvis et unntak! Haren med øyne av rav (2010) av Edmund de Waal er nemlig lansert som sakprosa - noe som virkelig kan diskuteres. Det ble uansett en leseopplevelse av de sjeldne.
Ved første øyekast er boken en beretning om den styrtrike, jødiske Ephrussi-familiens vekst og fall på 1900-tallet, og den er som kjent triste greier. Boken er altså lansert som sakprosa, men allerede fra de første sidene trekkes vi inn i handlingen på en måte som ellers bare en roman kan gjøre. Sjangeren er uklar idet komposisjonen og språket (teksten) gir leseren mulighet for empati på høyt nivå. Det er et trekk som først og fremst kjennetegner skjønnlitteraturen, og Haren med øyne av rav fremstår derfor mer som en lek med romansjangeren og et genialt eksempel på "virkelighetslitteratur". Her er mange virkeligheter spunnet sammen: historisk, geografisk, kulturelt og økonomisk tar de Waal oss med på en uforglemmelig reise. En reise som ikke bare er nød og elendighet (det også selvfølgelig), men som også gir oss et innblikk i jødenes rike liv, levned og kultur.
Da de Waal første gang så familiens samling av japanske netsuker i et
glasskap i Tokyo, klarte han knapt å puste. Senere, da han selv fikk
arve samlingen, oppdaget han at netsukene var nøkkelen til en historie
langt større enn han kunne forestille seg. Heldigvis fikk han igjen
pusten, og resultatet ble en bok som knapt likner på noen andre:
familiehistorie, memoar, biografi, essay, fortelling, kunsthistorie – og
detektivroman. Vi holder som de Waal pusten,
spenningen er til å ta å føle på. Vil netsukene klare seg? Hvor blir de av? I
en prosa som er like presis og elegant som netsukene selv forteller
Edmund de Waal historien om en mektig families langsomme vei mot
tragedien - og om samlingen de klarte å holde fast på, et siste minne om
hva de en gang hadde vært.
En sår historie
Det er sin egen familiehistorie de Waal nøster opp ‒ fra de emigrerte fra Ukraina på 1800-tallet, til han selv arver en netsuke-samling som har vært i familiens eie i over 100 år. Familien Ephrussi slo seg ned i Paris i på midten av 1800-tallet. De hørte til en av verdens mektigste familier og hadde bygget opp en enorm formue på korn, olje, bank- og finansvirksomhet. En gren av familien slo seg senere ned i Wien. Familien var av jødisk avstamming, og de ble forfulgt under naziregimet og den andre verdenskrig. Familieformuen gikk da tapt, men fortsatt eksisterer palasser og hoteller i både Paris og Wien som vitner om familiens storhet. Og altså, en samling med 264 netsuker, bitte små japanske figurer utskåret i elfenben. Denne samlinga arver de Waal, keramiker og dattersønn av Elisabeth Ephrussi som hadde flyktet fra Wien før krigen. Sammen med sin far graver han i gamle arkiver og litt etter litt rulles famliehistorien opp. Boka er illustrert med fotografier av familien, deres kunstsamlinger og eiendommer.
 |
| Charles Ephrussi (1849-1905) |
Charles Ephrussi var en sentral skikkelse i Paris-kretsen, både som mesén, velynder, kunstsamler, skribent og kritiker. På maleriet "Roernes lunsj" av Pierre-Auguste Renoir skimtes han i bakgrunnen, og stemningen er til å ta og føle når de Waal beskriver bildet:
"Scenen er en lystig ettermiddag på restaurant Maison Fournaise på et av de populære utfartsstedene langs Seinen som pariserne kunne nå med tog eller båt. Lystbåter og en seilbåt kan skimtes gjennom grenene på de sølvgrå piletrærne. En rød- og hvitstripet markise beskytter selskapet mot den sterke solen. Det er etter lunsj i Renoirs nye verden av malere, meséner og skuespillerinner, og alle er venner. Modeller røyker, drikker og prater blant tomflasker og tallerkener med matrester på bordene.
Skuespillerinnen Ellen Andrée, med en blomst festet til hatten, løfter glasset til leppene. Baron Raoul Barbier, tidligere borgermester i det koloniale Saigon, har skjøvet sin brune bowler bak i nakken og prater med restauranteierens unge datter. Broren hennes, i stråhatt som en profesjonell roer, står i forgrunnen og overvåker måltidet. Caillebotte, avslappet og veltrent i en hvit singlet og flat stråhatt, sitter over skrevs på stolen mens han ser på den unge syersken Aline Charigot, Renoir elskerinne og fremtidige kone. Kunstneren Paul Lhote sitter med eieraktig arm rundt skuespillerinnen Jeanne Samary. Det er flørt, det er smilende samtaler.
 |
| Le déjeuner des canotiers (1880-1881) Pierre-Auguste Renoir |
Og Charles er der Han er mannen i bakgrunnen, i flosshatt og svart dress. Han snur seg bort, sett i et glimt, men man skimter så vidt det rødbrune skjegget. Han prater med Laforgue, slett barbert og med et tiltalende, åpent ansikt, kledd som en ekte poet i arbeiderlue og det som til og med kan være en kordfløyelsjakke.
Jeg tviler på Charles virkelig var iført sin formelle habitt, tung og svart, på en båtutflukt i sommersolen, med flosshatt på hodet istedenfor stråhatt. Dette er en vennlig fleip med Charles’ mesén-uniform, en antydning fra Renoirs side om at velgjørere og kritikere trengs, et sted i bakgrunnen, i utkanten, selv på den mest solblanke og løsslupne av dager. Proust skriver dette om bildet og bemerker en «herre ... i flosshatt på en båtutflukt hvor han åpenbart var malplassert, hvilket viste at for Elstir var han ikke bare en fast modell, men en venn, kanskje en velynder.» Charles er åpenbart malplassert, men han er modell, venn og mesén, og han er der. Charles Ephrussi – eller i det minste Charles’ bakhode – trer inn i kunsthistorien». (side 92)
Japansk kunst var på moten, og Charles kjøper en samling netsuker som han innlemmer i sin voksende kunstsamling. Ved århundreskiftet havner Netsuke-samlinga i Wien, Charles gir den i bryllupsgave til sin fetter. Familien tilhører overklassen og beveger seg i de intellektuelle kretser, og igjen får leserne et glimrende tidsbilde. Antisemittismen brer seg, og familien forlater Wien. Etter annen verdenskrig havner netsukiene igjen i Japan, den er da i grandonkel Iggies eie. Ved hans død er det Edmund de Waal som arver dem.
Netsukene
Så er det netsukene, da. Den røde tråden i de Waals beretning er 264 utsøkte små japanske figurer, skåret ut i tre eller elfenben, med detaljer av rav eller kostbare stener. Boken har altså fått tittel etter én av dem, en hare som har øyne av rav. Hvorfor det er akkurat denne netsuken som har fått æren, er ikke innlysende. Den nevnes knapt i fortellingen. Siden en tittel alltid sier noe om innholdet i en bok (uten å røpe alt), kan det være fruktbart å se nærmere på hva den aktuelle netsuken kan symbolisere. Både haren og ravet viser seg å være bærere av egenskaper som kaster lys, eller i hvert fall støtter opp om, historiens tema.
Haren ‒ gudenes sendebud
.jpg)
Haren symboliserer noe sentralt i mange kulturer, og ofte representerer den fruktbarhet. Ikke så rart kanskje, med tanke på dens umåtelige paringsinstinkt og reproduksjon. Den er imidlertid også gjennomgående et symbol på hurtighet, og i antikken var den interessant nok forbundet både med Eros (lyst) og Hermes (gudenes sendebud) med sine bevingede støvler. Det er kanskje derfor den etter sigende skal være bærer av skjulte lærdommer og intuitive meldinger.
Haren regnes som et nattdyr, og i mange kulturer assosieres den med månen. Grunnlaget for dette er en myte som går igjen i asiatisk kultur, for eksempel i den japanske. I Japan er det ikke en mann man ser i månen, men en hare. Myten sier at guden Taishakuten ville teste en rev, en ape og en hare som alle ville ha sitt bilde i månen. Han omskapte seg til en gammel tigger og ba dyrene om å skaffe seg mat. Reven skaffet kjøtt, apen skaffet frukt, men haren fant bare gress. Den ofret da seg selv ved å legge seg på tiggerens bål for å gi ham mat. Haren ble imidlertid ikke brent, for tiggeren avslørte at han var Taishakuten. Berørt av harens dyd tegnet han bildet av haren på månen , og det sies at bildet fortsatt er drapert i røyken som steg opp da haren kastet seg inn i ilden.
Gudene velsigner altså haren, og de vet å gjøre seg nytte av dens egenskaper. Hurtighet, selvoppofrelse, intuisjon. Det er kanskje noe av forklaringen på at den har fått en fremskutt plass i fortellingen om netsukene. At den i tillegg har øyne av rav, gir oss nok en pekepinn i den retning.
Rav – gudenes
tårer
Rav er harpiks som over millioner av år har hardnet til stein, og skjønnheten i slike steiner gjør dem til ettertraktet smykkemateriale. Det blir ofte gjort funn av insekter i rav, noe som sender fantasien på en lang reise: de kan ha vært innkapslet som en slags evig stopp i millioner av år. Ikke rart at rav er myteomspunnet!
I den greske mytologien kunne «guddommene gråte ravtårer». Når Helios' sønn Phaeton kjører seg i hjel i farens vogn, forvandles Phaetons søstre til trær av sorg, og tårene deres "flyter, og dråpene fra deres nyskapte grener / stivner i solen til rav" (Ovids Metamorfoser).
I Günter Grass' memoarer Når løken skrelles (2006), brukes løk og rav som motsatte symboler for måter å erindre på. Mens løken dekker over, gir ravet inntrykk av «å huske mer enn vi bryr oss om. Den bevarer det som for lenge siden skulle vært fordøyd, utskilt.» Det "honninggule stykket forsteinet harpiks" avslører selv skriftehemmeligheter.
Edmund de Waal har kalt sin historie for Haren med øyne av rav. Harens øyne kan symbolisere en måte å erindre på der vi husker mer enn vi bryr oss om. Tittelen forteller oss kanskje at han vil avdekke en glemt fortid – selv om dette vil medføre sorg og smerte.
"Det finnes ikke lenger noe Palais Ephrussi, og det finnes ikke lenger en Bank Ephrussi i Wien. Byen er blitt renset for familien Ephrussi.
Det er under dette besøket at jeg drar til det jødiske arkivet i Wien, det som Eichmann tok beslag i, for å undersøke detaljene rundt ekteskap. Jeg leter etter Viktor i en protokoll, og da jeg finner ham, ser jeg at fornavnet hans er skjult under et offisielt , rødt stempel.. "Israel" står det. En forordning krevde at alle jøder måtte ta nye navn. Noen har gått gjennom hvert eneste navn i listen over Wiens jøder og stemplet dem. Mennene: "Israel". Kvinnene: "Sara."
Jeg tar feil. Familien blir ikke slettet, men strykes ut og stemples over. Og det er dette, omsider, som får meg til å gråte." (s. 253)
Edmund De Waal
Edmund Arthur Lowndes de Waal, (født 10. september 1964) er en engelsk samtidskunstner, keramiker og forfatter. Han bor og arbeider i London, og han er kjent for sine store installasjoner av porselenskar som ofte er laget som svar på samlinger og arkiver eller historien til et bestemt sted. For sin bok Haren med øyne av rav vant han «Costa Biography Award» og «Ondaatje-prisen» i 2010, og han ble Årets nye forfatter ved «Galaxy National Book Awards» i 2011. I 2015 vant Haren med øyne av rav «Windham–Campbell Literature Prize for Non-Fiction».De Waals andre bok Den hvite veien, som sporer hans reise for å oppdage porselens historie ble utgitt i 2015. I 2021 kom Brev til Camondo der De Waal i brevs form forteller den jødiske kunstsamleren Grev Moïse de Camondo hva som skjedde med samlingen hans. «Jeg vet at du krever klare svar, så jeg vil fortelle deg nøyaktig hva som skjedde», skriver de Waal i sitt 49. brev. Porselensmakeren de Waal hugger sannheten i stein: Slekten er utryddet. Kun tingene står.
Bibliografi
Brev til Camondo. Forlaget Press. 2022
Den hvite veien. Forlaget Press. 2015
Edmund de Waal. London: Phaidon Press. 2014
The Pot Book. with Claudia Clare: London: Phaidon Press. 2011
Haren med øyne av rav. Forlaget Press. 2011
Rethinking Bernard Leach: Studio Pottery and Contemporary Ceramics, with Kenji Kaneko. Kyoto: Shibunkaku Publishing. 2007
20th Century Ceramics. London: Thames and Hudson. 2003
Design Sourcebook: Ceramics. London: New Holland Publishers. 1999
Bernard Leach. London: Tate Publishing. 1998
Kilder
Coslett, Matthew: "The Importance of Rabbits in Japanese Culture", GaijinPot Blog. Lastet ned 27.08-23
de Waal, Edmund: Haren med øyne av rav. Forlaget Press, Oslo 2010
de Waal, Edmund: "Writing a very personal book". de Waals hjemmeside. Lastet ned 18.08.23
Following the gallery rabbit (blogg): Lastet ned 26.08.23
Forlaget Press: Haren med øyne av rav. Lastet ned 16.08.2023
Glad, Hege: "Haren med øyne av rav, om magien ved å holde fast i noe" (2013). Innlegg på bloggen Livet leker. Lastet ned 18.08.23
Howe, Joyce A. 115 journals. The Hare With Amber Eyes: Charles Ephrussi (2014). Lastet ned 17.08.2023.
Seim, Eli: "Netsuker på vandring". Sølvberget, 2015. Lastet ned 16.08.2023
Stefánsson, Finn: Om Rav i Symbolleksikon. Lastet ned 16.08.2023
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar